Lykkelige Lazzaro

Det var stinn brakke på forhåndspremieren til den italienske filmen Lazzaro felice, Lykkelige Lazzaro. Cinemateket hadde satt den opp under italienske filmdager. Lenge mellom hver gang vi får se italienske filmer i Norge, på 60 og 70 tallet kom det mange filmer fra den kanten.

Alice Rohrwacher heter regissøren, hun har tysk-italiensk bakgrunn og søsteren hennes Alba Rohrwacher spiller en av rollene i filmen. Den vant to priser i Cannes.

Det er en realistisk/magisk realistisk film. Fabel er et ord som kan passe,   det  betyr fortelling med «satirisk, eller moralistisk handling, …i form av allegorier,….. ofte i form av et dyr  i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper».Et eventyr. Den forteller en historie om italienske bønder som arbeider på tobakksplantasjen Inviolata, og som har vært isolert der siden 1977. Bøndene blir ikke betalt med penger,  men det er en slags bytteøkonomi. Godset er eid av en rik baronesse.De lutfattige bøndene  står i konstant gjeld til baronessen.  Klasseskillene er enorme, men hatet mot den tyranniske godseierinnen utfolder seg ikke som opprør og streiker, men i små sabotasje aksjoner som å stjele speilet på en moped og spytte nedi en ostekake som blir servert i de rikes salonger.

Det er ikke bare konflikter mellom bøndene og de rike, men innad i hver av gruppene. I baronessens familie er det en umulig sønn, Tancredi,  som forsvinner. Blant bøndene er det en rangordning. De roper stadig på Lazzaro, den unge gutten som bor sammen med bestemoren sin, hans eneste slektning,.  Han blir bedt om å gjøre dem tjenester, og sier aldri nei.  Lazzaro er ensom og arbeidsvillig,  men blir ikke tatt inn i varmen  selv om han arbeider iherdig fra morgen til kveld.   Han er uskyldig, naiv og dumsnill.  Denne gåtefulle skikkelsen  går igjen i filmen som et overnaturlig vesen, en helgen. Den umulige sønnen, Tancredi,  og Lazzaro knyter vennskapelige bånd, Tancredi er en også en outsider, med store ord og eventyrlige drømmer, og når han kaller Lazzaro sin «bror» eller «halvbror», blir han lykkelig, Han har endelig fått et venn og forandrer seg når Tancredi ønsker han velkommen i sin drømmeverden. Dyret i fabelen er ulven, en realitet i fjellene der bøndene bor. Ulven er både en venn og en uforutsigbar fiende.

I neste scene i filmen blir de fattige bøndene oppdaget av myndighetene, som vil hjelpe dem inn i en bedre og mer moderne tilværelse. Bytteøkonomi er forbudt og barna må gå på skolen. De har aldri vært utenfor landsbyen og må overtales til å forlate stedet. I farten glemmer de Lazzaro. De bryr seg ikke om han, han kommer nok, mener de.

Bøndenes møte  med det moderne bylivet er brutalt, de lærer seg å lyve og stjele og bli opptatt av penger. Men de bor i en slum og er på linje med fattige innvandrere,. Lazzarao kommer seg også til byen til slutt, og finner igjen noen av sine gamle landsvenner som har blitt eldre, mens han fortsatt har den samme ungdommelige skikkelsen. Han er en helgen,  mener noen, han har ikke forandret seg, mens andre er skeptiske til helgenen og opprettholder den samme avstanden til han som de hadde tidligere. Slutten er ikke overraskende, det blir en tragisk utgang for Lazzaro fordi han er en naiv og tillitsfull.  Det er en viss underliggende moralisme i fabelen, men den er ikke påtrengende, syns jeg.

Jeg ble veldig begeistret for filmen, selv om den har en del tråder jeg ikke helt forstår. Den vekker følelser som varme, forakt, raseri, tilgivelse, medlidenhet.  Og ikke minst er det en herlig humor hele veien. Ironi og satire.  Lazzaro felice, Lykkelige Lazzaro, ja var han egentlig lykkelig? Er man lykkelig når man er uvitende om penger og verdens ondskap? Kontrasten mellom livet hans i fjellbygda og byen er stor, og hans naive innstilling til bymenneskene, blir hans skjebne.

Filmen har première i Oslo 3. april.  Håper flere vil åpne seg for Rohrwachers filmunivers.