Første gang jeg var på Gran Canaria var tidlig på 90 tallet da jeg bodde i Tauro ved Playa de Cura en måneds tid for å ferdigstille en bok. Ikke kunne jeg vite at boka om rådgivning som jeg skrev sammen med Erling og Liv, utgitt i 1993, skulle bli en klassiker og fortsatt er i salg. Omgivelsene var inspirerende, jeg leide en leilighet, ganske rolig der den gangen. Jeg tok mine daglige bad og gikk tur langs sjøen til Amadores og Puerto Rico. Omtrent 10 år seinere kom jeg dit igjen, med familie og barnebarn. Da bodde vi i Meloneras, tror det var på et Star Tour hotell.
I år reiste vi til Gran Canaria med tre av barnebarna og deres foreldre i skolens vinterferie. Pensjonistene dro noen dager før og ble værende noen dager lengre enn de andre. Det ble en minneverdig tur som vi for det meste tilbrakte i fjellene. Jeg visste jo at det gikk an å gå i fjellet der, men ikke at det er så mye å velge mellom og at det er relativt lett å gå.
Vi fløy med Norwegian til hovedstaden Las Palmas, en kjempefin by. Jeg hadde vært der en gang før men da var det regn og vind. Nå var det sol og deilige temperaturer. Vi bodde på Hotel Parque ved San Telmo parken, rett ved buss-stasjonen og ikke langt fra bystranda. Stort og lyst rom med balkong, som vendte mot en trafikkert gate. Det klarer man et par dager, men ville nok valgt et annet rom om vi skulle være der lenger. Det er en hyggelig terrasse på toppen.
Vi vandra rundt i gatene og så på kirker, plasser og gamle bygninger, og gikk på Canaria museet, hvor jeg hadde vært for mange år siden. Det er et lite museum som forteller om øyas geologi og hva de innfødte – Guanches – levde av, hvordan de gikk kledd, redskaper, klær, figurer og smykker de laget og det konkluderes med at kvinnene hadde store og krevende arbeidsoppgaver. De omfattende ritualene når de døde skulle begraves, har gjort det mulig å gjøre nye funn om Guanchenes liv og levnet. De balsamerte likene slik det ble gjort i Egypt og andre land i nordafrika. Museet har en diger samling av hodeskaller og skjeletter, rene redselskabinettet. De første guancher kom fra Libya. Men den brutale kolonisering av øyene som startet på 1400 tallet er ikke omtalt i museet, så vidt jeg kan huske. Den historien er redselsfull. Anbefaler å ta en titt på den lille boka The Guanches survivors and their descendants, skrevet av José Luis Concepción. Han skriver om den spanske invasjonen og hvordan den artet seg på alle kanari øyene.
Neste stopp var Tauro dalen, som ligger vest for Puerto Rico, i gåavstand fra Amadores stranda. Det tar 20 min å gå til Playa de Tauro fra der vi bodde. Tauro dalen blir kalt Hälsodalen, visstnok fordi det på et tidspunkt var noen driftige svensker som ville lage et spahotell der, men det gikk ikke så bra. Veiene i dalen har fått europeiske navn, Tyskland stredet, Norges veien, Danmark, Finland, Portugal osv. Der hadde vi bestilt et stort hus på airbnb – Vila Alemania – med fire soverom, tre bad og et svømmebasseng. Meget bekvemt, stort kjøkken og hyggelig miljø, stille og rolig. Det aller beste etter min oppfatning, var at vi befant oss rett ved startpunktet for en fjelltur. Den ble anbefalt i turboka jeg hadde kjøpt. Turguide til Gran Canaria Sør, 44 turer til fots, skrevet av Anita og Birger Løvdal, se bildet av boka over. Det førte til mange fotturer i det flotte terrenget. Det er sparsom og tilfeldig merking, men varder og stiene er tydelige, så det er ikke vanskelig å finne fram. Det ble mange turer på på oss og vi fortsatte i samme dur da vi seinere dro til Puerto Rico der vi bodde noen dager. Tilsammen gikk vi rundt 11 mil i fjellet.
Det var også veldig hyggelig å møte så mange spreke nordmenn på tur, det er flest rundt området i Arguineguin/Puerto Rico, der myldrer det – i Tauro er det litt roligere. Vi ble kjent med flere spreke turgåere som kom med forslag til turer. Her var det mange som hadde gått i fjellet før og som fortsatt gikk og gikk. Vi traff en mann på 86 år som kom med staver innover fra Patalavaca, han hadde bare litt vondt i ryggen, men på tur skulle han. Sikkert flere som var minst like gamle som han. I det hele tatt var det oppløftende å konstatere at det er fullt ut mulig å nyte Gran Canaria på forskjellige måter, fjell, sol og badestrender er en god kombinasjon.
Her vil jeg gi noen flere detaljer om fjellturene, for å oppmuntre lesere til å prøve seg neste gang de drar til øya. Boka jeg har nevnt, er et godt hjelpemiddel, men den er ganske omfattende og litt rotete,
Det som alltid er et problem når en skal på fjelltur i et område du aldri har vært, er hvor turen starter. Vi hadde lurt på om vi måtte leie bil for å komme oss til startpunktet. Men da må du finne parkeringsplass og rundturer. Nå har det seg slik i området vi befant oss, at det er utmerket offentlig busstransport mellom Arguineguin og Puerto de Mogán/Mogán. Drosje er en annen mulighet. Det benytta vi oss av. Men både i Tauro dalen og i Puerto Rico trenger man ikke bil for å komme dit turen starter, en kan bare gå opp mot fjellene.
Allerede den første dagen så jeg et par som kom gående forbi huset vårt og fortsatte i retning fjellet bak der vi bodde. Opp med turguide, og sannelig, tur 2.14 starta 5-10 minutter fra huset vårt. For dem som kommer fra et annet sted med bil eller buss, er Spar butikken ved Tauro Golf startstedet. En følger veien langs Avenida Canada og videre oppover til Calle Portugal og Calle Eslovaquia der veien ender. Om du ikke finner fram, er det bare å spørre folk i gata. «Alle» veit hvor fjellturen starter (ps. vi gikk feil).
Stien til høyre opp fjellsida er bred og tydelig. Det er fint utsyn mot sjøen, Playa de Tauro, Amadores og Puerto Rico, og enda mer spennende utsyn til alle kanter med fjell og daler jo høyere opp man kommer. Det var ikke mange folk å se på den første turen dit, men dem vi traff var nordmenn på vår alder, som kjente området ut og inn. Vi hadde jo bare tenkt å utforske mulighetene litt, men da vi fikk vite at en kunne gå rundtur, måtte vi gripe anledningen. Denne turen er også fin å gå med barn, for det er flere steder lagt ut «besøksbøker», der en kan skrive seg inn med navn og dato. Bøkene befinner seg i fjellsprekker eller store varder, og det er flere av dem på denne stien. Den første boka ligger ved det som kalles Terningen, en stor terning i isopor, der stien gjør en sving på på seg. Boka fant vi i en fjellsprekk. Et stykke derfra, videre innover, har noen laget 22. juli minnesmerke av steiner på bakken.
Helt i enden av stien, der det er en større plass, ligger det en stein med en stor hvitmalt runding på, ved foten av en ny og smalere sti som går til venstre oppover en høyde, tydelig tråkka. Det er det eneste litt bratte og ulendte partiet på turen, men det er fort å komme til toppen. Til venstre der ligger en stor innhegning av stein, som noen har døpt «Sommerfjøset», vi befinner oss nå på 465 meter, og der fins en ny besøksbok. På den flate stien videre er det fabelaktig utsyn mot det jeg tror er Roque Nublo i det fjerne.
Heldigvis ser vi paret som har anbefalt oss denne turen, foran oss i løypa, der de skrår nedover til venstre på en grusvei som ender ved Tauro Golf og Spar butikken. Grusveien nedover dalen er litt kjedelig og helt nederst treffer vi på en syklist på vei oppover i varmen, Det ble varmere og varmere på øya mens vi var der, men det er bedre i fjellet enn på stranda.Enkelte steder var det nærmere 30 grader sa de på værmeldinga. Det blåser litt i høyden, ellers hadde det vært nesten uutholdelig, særlig om ettermiddagen. Det er ikke er mye skygge på turen. Premien er en dukkert på Playa de Tauro til slutt. Vi har gått 12-15 km den dagen.
Vi tok den samme turen fire ganger, en gang motsatt vei. Starta på grusveien fra Tauro golf og gikk ned til Hälsodalen, det var fint å se fjell og daler vestover fra den kanten. En annen dag gikk vi med barnebarna og familie, og snudde halvveis.
Den fjerde gangen var den mest spennende og den lengste. Fra «Sommerfjøset» gikk vi videre ned til den før omtalte grusveien, men tok til høyre et stykke på den og når veien tar en skarp sving til venstre, gikk vi i stedet til høyre oppover en kolle der det er en steinvarde med besøksbok. (Se fotografiet på begynnelsen av bloggen). Stien er merket med hvite steiner nede ved grusveien . Herfra er det flott utsikt og en kan en se helt ned til Maspalomas. Vi traff ingen på denne turen, som fører videre oppover til noe som er kalt Ivars plass. Derfra kan man gå til Norskeplassen.
Vi fulgte en kjerrevei over kollen, men da skjedde det to ting som stoppet oss. Vi hørte en dur langt borte, lurte på om det var et aggregat eller noe sånt langt oppe i fjellet, duren ble sterkere og plutselig dukka et helikopter opp rett over hodene våre, i lav høyde. Den tok flere runder – kunne nesten virke som den skulle lande på «vår» kolle. Til slutt ble den hengende og dirre over en fjelltopp litt lenger borte. Det var både forstyrrende og litt skremmende i det idylliske landskapet. Kanskje var den på jakt etter bortkomne turgåere eller for å overvåke eventuelle skogbranner. Vi snudde, men da oppdaga Bård at mobilen hans var borte. Han hadde glemt den ved steinvarden, trodde han, men der var den ikke. Vi klarte å spore den opp med min mobil. Det er en øvelse vi driver med hver dag hjemme. Det ble en lang tur på over 2 mil den dagen. Det hadde vært spennende å følge stien videre helt til Ivars plass, men da måtte vi ha gått over 4 km bratt oppover. Tror heller jeg ville gått den andre veien fra Norskeplassen til Tauro.
Vinter/sommer ferien var slutt for skolebarna og deres foreldre, men vi pensjonister satte kursen mot Puerto Rico der vi hadde leid en airbnb leilighet i boligkomplekset La Cascada, ikke langt fra stranda. Den var liten og smart, med fint uteareal. Det skulle vise seg at vi bodde ikke langt fra startpunktet for nye turer, i Avenida Lanzarote. Vi tok beina fatt og gikk oppover, fulgte anvisningene i turboka. Fulgte veien Roque de l’este til den møter en grusvei. På toppen er det flott utsikt mot byen. Grusveien er brei og kjedelig, en karavane med firehjulinger hadde kjørt opp før oss. Det er mye stein og sand og ingen skygge på veien oppover. Men folk jogger og går der likevel. En kjapp svenske løp forbi men snudde igjen, fordi han måtte tilbake til TVen for å se Therese Johaug gå over målstreken.
Da vi nådde Norskeplassen, sto det en bil der. Noen driftig lokale damer solgte brus og annet drikke fra bilen. Norskeplassen har en lang historie, fra 1989, og er et kjent samlingssted for nordmenn. Plassen ble skjenket av Mogán kommune til alle fjellelskende nordmenn. Her møtes veiene fra Puerto Rico og Arguineguin, La ruta noruega. Den første gangen vi var der, var det ikke så mange folk – men neste gang var det stappfullt, det var antagelig en felles turdag.
Fra Norskeplassen kan man gå i flere retninger, lenger nord eller over til Taurodalen, nedover til Patalavaca eller Arguineguin. Vi tok sikte på Arguineguin. Det står et skilt i et veikryss, Junta de los Caminos, men vi tok feil og kom til Patalavaca i stedet. Først passerte vi en geitefarm, en sørgelig affære. En haug med geiter som løp rundt og lette etter noe å spise, men vi så bare stein og sand. De må nok fores for å klare seg. Det er en enorm eiendom også og det går en bilvei rett ved som vi måtte følge et stykke. Sannelig var det ikke litt biltrafikk opp og ned.
Den siste lange strekningen på en flat sti før nedstigningen til Patalavaca er flott med utsikt til begge sider, men vi fikk problemer mot slutten da vi prøvde en snarvei og havna i en stupbratt fjellside med løse steiner. Følg heller anvisningene i turboka. Til slutt passerte vi den norske skolen og gikk videre nedover til Anfi del mar. Herlig badeplass. Litt finere enn de andre strendene vi hadde sett, fullt av folk. Etter en dukkert tok vi buss tilbake til Tauro.
På den neste og siste turen valgte vi å ta drosje til Motor Grande, derfra går det nydelige stier oppover i et grønt dalføre, med fuglesang og kaktuser. Stien fulgte elveleiet, den er delvis merka og på et bratt sted, er det er et tau som hjelper deg opp, det er også en besøksbok underveis. Vi gikk Rian stien – helt grei og der er det skygge. Denne veien er den korteste til Norskeplassen, men den er brattere. Derfra fortsatte vi til Sukkertoppen med utsikt og gikk et stykke til, men det var veldig varmt og vi snudde og fant den riktige stien til Arguineguin denne gangen, den som kalles La Ruta Noruega, merket 2.2 i turboka. Den går på den andre sida av geitefarmen med flott utsikt mot Arguineguin dalen. En veldig vakker tur, som endte i byen og med bad fra bystranda. Buss tilbake til Puerto Rico.
Den siste dagen leide vi bil og kjørte vestover mot Mogán og videre på en smal vei med høye fjell og ned til Tasarte, som er blitt anbefalt av en erfaren Canari venn, Bergljot. Området i Mogán dalen er fabelaktig, det er mange turer å gå der og, men de er antagelig ganske krevende oppover og nedover. Bilreisen til Tasarte er lang og kronglete, men kaféen som ligger helt nede ved stranda er besøket verd. Der serverer de fersk sjømat. Du kan sitte ute under en parasoll og nyte bølgebrus og blekksprut. Ikke en hvilken som helst blekksprut, men Tasarte Special. Det beste måltidet vi fikk under oppholdet. Det tok nesten en dag å komme fram og tilbake. Det mest nervepirrende var alle syklistene som for av gårde langs de smale veien med biltrafikk i begge retninger.
I Puerto Rico fikk vi også med oss en danseaften på Restaurant Tango (Bolero) som hadde levende musikk. Ikke akkurat ungdommelig publikum, men mange glade dansere som bevega seg til både i sving, salsa og sakte vals.
Når det gjelder strender, syns vi at stranda i Puerto Rico er den beste, den er lun med sandbunn. Anfi del Mar er også veldig bra. Amadores stranda er populær, men hektisk og masete, fullt av folk og mange barer. Av en eller annen grunn, likte jeg ikke så godt å svømme der. Fordelen med de tre nevnte strendene er at det er laget moloer der som demper bølgene. Der kan en trygt svømme.
Playa de Tauro er en mer alminnelig strand, med bare en restaurant som visstnok skal ha god mat og der er det underholdning av og til. Den er vid og har sandbunn, fint å svømme om du klarer å komme deg lenger ut når det er større bølger. Av og til er det for sterke bølger. Playa de Cura ligger rett ved, den er mindre, og der var det enda kraftigere sjø den dagen vi passerte.
Til slutt vil jeg anbefale denne restauranten i Las Palmas på det varmeste. Varierte retter, alle vi spiste var gode, men bacalao var fantastisk. Vi spiste også kjøtt og sjømat der. Det serveres mange mindre retter, og noen av dem kan deles på to. Hyggelig atmosfære, god service.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 