Det var sol og minus 10 grader da vi forlot Oslo med kurs for København. Sola sto lavt over Oslofjorden og danskebåten tøffet sakte av sted. Vi hadde som vanlig vært treige med å bestille plass, og måtte derfor ta til takke med en Premium Commodore lugar. Ikke luksus, men bedre utsikt og litt større plass enn i de vanlige lugarene. Overfarten var behagelig og da vi ankom Køben, var det en plussgrad og lavt skydekke.
De første tre dagene tilbrakte vi i hovedstaden. Vi bodde hos familie i Fredriksberg, ved «søerne», med kort avstand til sentrum. Den første dagen dro vi rett til Louisiana. Vi har prøvd å komme inn på utstillinger der de to siste årene (om sommeren), men det var lange køer av besøkende og umulig å finne parkeringsplass. En utstilling av Dea Trier Mørchs arbeider hadde akkurat startet. Det ble et interessant møte med forfatteren av bl.a. Vinterbørn som ble lest av «alle» den gangen den kom ut og som ble utgitt på 22 språk.
Dea var ikke bare forfatter, men først og fremst grafiker, hun hadde kunstutdanning fra Danmark og andre øst europeiske land. Politisk var hun på venstresida. Bøkene hennes er illustrert med tegninger og grafikk. Den første boka hun skrev og illustrerte heter Sorgmunter sosialisme (en beretning fra Sovjetunionen, 1968) , senere har det kommet mange fler. Hun brenner for å vise verden slik den er, både det nære og det fjerne. Sosialrealisme, varme og humor går hand i hand. Hennes sterke engasjement for fellesskap, solidaritet, kvinner og barn, går igjen både i tekst og bilder. Det er som å bli ført tilbake til 70 tallet med politisk engasjement, demonstrasjoner og aksjoner. Jeg hadde ingen anelse om at hun hadde så stor produksjon. En liten dokumentarfilm om henne viser hennes karismatiske appell for store og små mennesker. Hun stiftet det sosialistiske kunstnerkollektivet Røde mor , sammen med Troels Trier som er far til hennes tre barn. Det er ikke en omfattende utstilling, men den er kraftfull og bevegende. En vitamininnsprøyting i januar. Omgivelsene på Louisiana er også inspirerende, med skulpturer ute i det grønne og havet rett ved. Det er en lys og hyggelig kafé/restaurant der som serverer god mat, både vegetar og annet.
Det andre besøket som sto på lista, var den sorte diamant, det flotte, moderne biblioteket i København, det nyeste tilbygget til det kongelige bibliotek på Slottsholmen. Selve bygningen er imponerend, både utapå og inni. Fasaden er i svart granitt, som kommer fra Zimbabwe. Glassveggene kommer fra Tyskland. Det er et fint takmaleri (freske) laget av Per Kirkeby ved rulletrappa, og det er vanligvis flere kulturutstillinger og arrangementer i bygningen, bla Vinterjazz da vi var der, lyrikk og klassisk musikk. Godt utvalg av bøker i bokhandelen på gatenivå og en upretensiøs kafé. Flere lesesaler og arbeidsrom oppover i etasjene, med hyggelige kriker og kroker der en kan sitte sammen med andre og alene, ta seg en kopp kaffe og en matbit. I en av salene har de bevart deler av det gamle biblioteket.
På vei ut, traff vi en dame på vår alder, som vi kom i snakk med. Hun var på biblioteket for å finne historisk stoff om arbeiderbevegelsen i Danmark og anbefalte oss sterkt å besøke Arbejdermuseet der hun hadde vært bibliotekar i alle år til hun ble pensjonist. Om det ikke var for at hun hadde et annet ærend, ville hun med glede vise oss rundt på sin gamle arbeidsplass. Det hørtes spennende ut å bli kjent med dansk arbeiderbevegelse, så dit ville vi gjerne. Men før vi kom så langt, dukka det opp noe annet interessant. Det jødiske museum, som ligger rett bak den sorte diamant.
Vi hadde akkurat lest Marte Michelets siste bok om hva Hjemmefronten visste om jødedeportasjonene i Norge, der hun forteller at danskene klarte å redde nesten alle jødene under krigen, i motsetning til hva som skjedde i Norge. Historien om jødene i Danmark var noe vi ikke hadde det minste greie på. Museets utstilling dreier seg ikke bare om det som skjedde under krigen, men om jødene som kom til Danmark, hvem var de, hvordan levde de og hvordan praktiserte de sin religion.
Museet er lite, men veldig opplysende på en konsis og tydelig måte. Den første gruppen med jøder (sefardene) som kom til Danmark i 1622, var fra Portugal, og de ble invitert av Kong Christian IV fordi de var flinke med penger og handel. Kongen mente vel at bemidlede og utdannete jøder kunne bidra med å få landets økonomi på fote igjen. De fikk etterhvert fri religions- og handelsrett. Senere kom det grupper av jøder fra Polen og Russland som var fattige og hadde lav anseelse. De fikk bare lov å drive med håndverk som ikke allerede eksisterte i landet. Som første land i Europa ga Danmark i 1814 de samme rettigheter til jøder som til dansker. De kunne bosette seg hvor de ville, fritt reise rundt i landet og det var ikke lenger begrensninger på hvilke yrker de kunne ha. Innreisereglene strammes inn etter første verdenskrig og grensen lukkes helt for både rike og fattige jøder i 1938.
Danmark blir hyllet for sin enestående innsats for å redde jødene fra deportasjon under 2. verdenskrig. Nesten alle 7.-8000 ble reddet og flyktet til Sverige. Men de 472 som ble deportert til fangeleiren Theresienstadt i oktober-november 1943 snakkes det ikke så mye om. Museet har interessant dokumentasjon om hvordan livet var i denne fangeleiren hvor danske jøder fikk spesiell beskyttelse, grunnet en avtale med tyske myndigheter. De ble ikke sendt til utryddelsesleirene. Men 52 av dem døde av andre grunner under oppholdet.
Selv om jødene har grunn til å hylle Danmark for hvordan de kom i sikkerhet i Sverige, er det ikke bare en solskinnshistorie. Selv etter frigjøringen i 1945 var det vanskelig for jøder å få opphold i Danmark, slik det var før krigen. Og oppholdet i Sverige var heller ikke problemfritt. Det fins omfattende forskning på hva som skjedde med jødene i den tida og resultatene er samlet i boka Dansk jødisk historie i Anden Verdenskrigs epoke. En antologi.
Vi kom oss også til Arbejdermuseet neste dag, det er verd et besøk, særlig likte vi Peter Pettersens politiske tegninger. Før vi kom dit, var vi innom Thorvaldsens museum, det er også en utrolig historie bak denne mannens liv og levnet. Der fikk vi se utallige versjoner av de tre gratier og lille amor med sitt spill og sang.
Den dagen vi satte oss i bilen for å kjøre videre til Hvalpsund på Nordjylland, var det spådd snø, men heldigvis kom vi oss fram før det starta. På tross av vedvarende hvit nedbør som falt og falt og lave temperaturer, fikk vi gått mange turer, spist mye god mat og ikke minst involvert oss i mange og lange samtaler om politikk, bistand, kunst, fotografering og portrettmaling med våre gode venner Orla og Annette. De har bodd og arbeidet i mange år i Afrika, Syria, Kina og Tibet, så vi går aldri tom for tema.
Innseilingen til Gøteborg om kvelden
På vei til Fredrikshavn og ferja til Gøteborg, snødde det tett og jordene vi passerte så ut som norske fjellvidder. Heldigvis ikke så mange biler på veien den dagen. Vi ankom Gøteborg om kvelden og overnatta i vårt faste hotell, Hotel Örgryte. Enkelt, greit, rimelig. Neste dag spiste vi lunsj med min «syssling» (tremenning) på en kafé på eldrehjemmet. Der er det ikke «kantinemat», men utsøkte måltider å få for en rimelig penge. Det går også an å krydre måltidet med en lille en, øl,vin eller hva hjertet begjærer. Mange henter middagsmaten sin her og tar den med hjem. De som ikke kommer seg ut, kan få den på døra. På dette store, romslige stedet er det aktiviteter for både legeme og sjel, filmvisning, dansekvelder, trening, sang, utstillinger, foredrag, fotbehandling, frisør, og ikke minst et stort bibliotek og brukte bøker som du kan få gratis.
Og da vi satte kursen for Oslo, var vi enige om at vi hadde hatt en begivenhetsrik tur og at det frister til gjentagelse å besøke våre naboland vinterstid.
Mulighetenes møteplass, en poetisk invitasjon
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 