The day I got married

Skal, skal ikke? Skulle vi gifte oss eller la være? Ordet “samboer” var ikke oppfunnet den gangen og vi kjente ingen som kalte seg det. Vi bladde fram og tilbake i Norges lover og regler om ekteskap og hva det innebar. Konklusjonen ble at var flere juridiske og økonomiske fordeler ved å gifte seg når man fikk barn.

Vi gjorde det enkelt. Jeg hadde på meg en hjemmesydd bomullskjole som klarte å skjule at jeg var i lykkelig omstendigheter. Lilla var populært den gangen og jeg hadde farga den i badekaret. Vi hadde fått penger til gifteringer av bestemora mi, men dem brukte vi til noe annet. Ikke ville vi ha noen bryllupsfest heller.

Vi møtte opp i Grubbegata der det satt flere par og venta på å komme inn. Det kommer til å gå raskt og smertefritt, tenkte vi. Borgerlig vielse var bare en usentimental formalitet. Men til min store overraskelse, ble det en høytidelig seremoni som jeg husker den dag i dag. Alvoret i orda fra bygfoden iført svart kappe, slo inn. Det gikk opp for meg at jeg hadde begitt meg ut på den største forpliktelsen i mitt liv. Gjensidighet og støtte i gode og onde dager.

Etter lunsj med rekesmørbrød og majones på Gjæstgiveriet sammen med forloverne, dro vi til fjells i min svigerfars gamle hvite Vauxhall. Det var 12. Januar i 1973, iskaldt, og det snødde tett da vi nærma oss Hamar. Vi svingte inn mot bensinstasjonen, motoren hadde begynt å harke. Selv etter påfyll av bensin, ville den ikke rikke seg. Men til slutt fikk vi den i gang godt hjulpet av menn i mørkeblå kjeledresser som dytta oss nedover bakken. Ikke stopp før dere er helt framme, var det oppmuntrende rådet vi fikk.

Det snødde tettere og tettere og det begynte å mørkne da vi endelig var framme ved høyfjellshotellet. Å, det visste vi ikke, dette må feires, sa personalet da vi ankom spisesalen. Vi hadde ikke sagt et ord om vielsen, men vi fikk et lite bord ved vinduet og de tente et fint lys for oss. Etterpå gikk vi ned i dansesalen der et lokalt band spilte klinemusikk. I en pause, gikk min nybakte ektemann ut i gangen og tok seg en klunk av den medbrakte cognacflaska. Men der sto en av hotellets spioner og venta på han, Det er ikke lov å nyte medbrakt, sa han strengt og ville ta flaska hans. Jeg hadde håpa på en dans til, men i stedet havna vi på rommet. Det hadde slutta å snø og vi så utover vinterkledde fjell i månelyset. Først omtrent 20 år seinere kom min ektemann, den samme som jeg hadde gifta meg med i 1973, med et uimotståelig forslag da vi vandra rundt på markedet i Cairo. Er det ikke på tide å kjøpe gullringer?.

En kommentar om “The day I got married

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s