Mor om natten

Denne boka har fått glimrende anmeldelser, ser jeg – «lysende ærlig om liv og død», skrev Klassekampens anmelder.  Har aldri lest noe av Niels Fredrik Dahl før, men boka ble sterkt anbefalt av en skrivevenn og jeg  ble nysgjerrig. Dahl har skrevet flere bøker og  diktsamlinger og fått gode omtaler. Denne har en poetisk språkdrakt, velvalgte ord og setninger som du kan lese om og om igjen. Det er som et langt dikt, eller mange små om du vil, og den har åpenbart språklige og litterære kvaliteter, men jeg blir også frustrert over den knappe stilen.  Syns ikke jeg blir kjent med noen av personene, heller ikke «jeg» personen – forfatteren.  De forblir vage, tause og stive, og det er kanskje det han vil formidle, slik var det i hans familie.  Historier og observasjoner kommer stykkevis og delt, som en minnestrøm og pendler mellom tid og sted. Antydninger,  overraskelser, gjentagelser, ord og setninger biter seg fast. Formen overlater til leseren å finne ut hvordan ting henger sammen og lure på det som ikke står der. Det kan være fint, men også krevende for leseren.

Moren hans skrev nattbok,  ikke dagbok. I nattboka skriver hun om om det svarte,, marerittene, det intime og  og vanskelige som hun ikke har fortalt til noen andre. Det er om natta hun har tid, tenker jeg. Det er mange kvinnelige forfattere som skriver om natta, de har andre ting å tenke på om dagen når små og store mennesker krever dem. Sønnen får overlevert nattboka når moren er gammel, men «far må ikke se den».   Det er en tillitserklæring å gi den til sønnen, tenker jeg, kanskje er han den som står henne nærmest og den eneste som kan forstå. Han er motvillig og åpner den først lenge etter morens død.

Morens sykdommer preger i sterk grad oppveksten hans, hun har forferdelige migreneanfall som må fortone seg som skremmende for et barn, men han lærer seg å gå stille i dørene, liste seg på tå, lure seg unna og saumfare foreldrenes skap og skuffer når ingen ser han. Han prøver å gjøre seg usynlig så han ikke blir lagt merke til, svarer høflig og bukker, men holder på med sitt i det skjulte. Jeg får noen assosiasjoner til Johan Borgens «Lilleord», en splittet personlighet, som det heter. Moren fant aldri fram til hvem hun skulle være, hun gjettet seg fram, tok feil, men klorte seg fast, slik overlevde hun, og sønnen strever med det samme.  Kunsten er å ikke bli avslørt – og frykten er å bli avslørt. «Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er», skriver han.

Moren begynner i psykoanalyse, hun gikk fem år i psykoanalyse, men mener at hun aldri viste seg fram for psykoanalytikeren som den hun var. I nattboka kommer hun med intime betroelser. Der skriver hun det hun ikke forteller til psykiateren.  Hun ønsker seg kjærlighet og ømhet, fysisk nærhet, men er samtidig  livredd for det, selv overfor barna og mannen. Hun lengter etter menn, å bli sett av dem, og ha en kropp som kan elske. Hun får et nært forhold til psyoanalytikeren,  men blir hun bedre av  behandlingen? Kanskje er hennes psykiske sykdom arvelig? Sønnen er redd for å bli som moren, som stadig uttaler en lengsel om å forlate livet, det er uutholdelig, jeg vet ikke min arme råd, er  uttrykk hun stadig bruker. Det krever mye å late som man er noe annet enn den man er, å ta på seg en forkledning, en rustning. Du må være på vakt.  Første gang moren forteller sønnen om forfatteren Hjalmar Gullberg som tok livet av seg fordi han ikke holdt ut sykdommen, er sønnen ganske ung og føler seg fram i samtalen. Hva skal han si når han ikke har lyst til å høre hva moren har på hjertet? Han svarer med,  Ok.  Men når  han har gjort det et par ganger, sier hun. Du vet at vi ikke liker at du sier Ok. Det er lett å tråkke feil, bedre å si Ja enn Ok. Handlingsrommet blir trangt.

Det fins en far, han kommer og går, men hvem han er, er det ikke lett å si. Han er glad i fotturer og å synge, han kan mange språk og kan være munter og glad,  Forholdet mellom moren og faren må vi gjette oss til og det gjelder også forholdet mellom far og sønn og sønnens forhold til «søstrene» sine.  Jeg personen vokser opp i en borgerlig familie på vestkanten der fasade og gode manerer var en dyd. Men heller ikke på østkanten i en vanlig arbeiderklasse familie der jeg vokste opp, var det vanlig med fortrolighet og intimitet mellom foreldre og barn. I min generasjon fortalte vi aldri noe viktig om oss selv til foreldrene våre, vi betrodde oss til venninnene.  Uten bestevenninnene hadde vi ikke overlevd.

I stedet for å komme nærmere inn på moren  og resultatet av psykoanalysen, forteller forfatteren flere små historier om seg selv som barn og ungdom,  rørende, fine  historier som forteller noe om tidsånden og hans egen usikkerhet. Jeg syns at de historiene kunne vært utvidet så vi kunne bli bedre kjent med både han og moren.

På tross av løse tråder, får jeg mange assosiasjoner til disse kvinnene, våre mødre og tanter, mange av dem var hjemmeværende. Det  virker ikke som forfatterens mor var det, kanskje hadde hun deltidsjobb, hva slags liv levde de bak gardinene, hvordan fikk de bekreftelse på seg selv? Min mor gikk også 5 år i psykoanalyse, hun var riktignok litt eldre enn Mor om natten, men å begi seg ut i psykoanalyse, var ingen spøk. Det var en modig beslutning og kanskje den eneste mulige, når «en ikke vet sin arme råd». Det var ikke noe man snakket høyt om i en familie. Roy Jacobsen har også fortalt en historie om moren som fikk psykiatrisk behandling mens barna ble fortalt at hun var hos tannlegen.  Jeg kjenner igjen beskrivelsene i boka av angstnevrosen som min mor også hadde, selv om den ikke er lik, ligner den. Det var ikke så mange andre tilbud enn psykoanalyse den gangen. Men min mor ble ikke bedre av det.

Flere steder trekkes episoder og hendelser fra krigen inn, samt historier fra morens oppvekst, som kan gi innsikt i hennes personlighet.   Men egentlig handler boka mer om forfatterens liv enn morens. Eller det handler om begge to, selv om historiene er parallelle, ikke knytta sammen. De er begge ulykkelige, forknytt og hemmelighetsfulle. Sønnen blir etterhvert mer opprørsk, han løser sine problemer med alkohol og kvinner, det blir en evig runddans, som forverrer hans sinn og arbeidskapasitet. Særlig er fortellingene om hans kamp med Kong Alkohol drivende godt fortalt, ærlig og brutalt.  Men det som gjør at leseren holder ut, hvert fall denne leseren, er det sterke, dirrende og inderlige håp som ligger i kjærligheten mellom han og ektefellen. Det gjør at han holder ut og klorer seg fast. Å klore seg fast, ikke gi opp når man ikke vet sin arme råd.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s