Gjensyn med Femundsmarka 2018

img_0001.jpg

På vei fra Elgå til Svukuriset

Tre på tur igjen, i uke 32 denne gang. Tobias er nå blitt 9 år, nesten 10 og er fortsatt like ivrig når det nærmer seg august og fottur med bestefar og bestemor.

Hvor ferden skulle gå, var i det blå til siste stund før avreise. Tobias elsker å gå på topper og ville gjerne til Galdhøpiggen denne gang. Det hadde han helt sikkert klart og det ville vært en spennende tur. Men det er ikke så mange andre passende turer i akkurat det området som egner seg for barn og eldre. De er lange, det er mye stein og mye folk, og en må bestille plass på forhånd for overnatting.

Jeg tenkte litt på turer jeg har tilbakelagt  i Jotunheimen. Første gang  i 1970. Da besteg vi Glittertind. Ikke så krevende oppover, men forferdelig å gå bratt ned til Spiterstulen på glatte steiner. Har også gått  fra Eidsbugarden til Torfinnsbu, Gjendebu, Memurubu, osv, og en annen gang til  Skogadalsbøen og Olavsbu. Besseggen har vi også gått, sammen med mange andre.

To absolutte høydepunkt er Breheimen fra Luster,  lange turer fram til foten av Fannaråken, opp på den og ned til Turtagrø, og ikke minst, utsikten fra Sikkidalshø dit vi kom fra Jotunheimens forgård (Huldreheimen), som det het den gang.  Desidert best utsikt til Gjende og fjellene derfra. Alle turene er fine, men noen er for lange, krevende og steinete, og et annet og mer påtrengende problem er å få god natts søvn i et så populært område. Jeg/vi har sovet under kjøkkenbord og på hønseloft, madrasser på golvet,  og det frister ikke til gjentagelse. Fra og med i år har DNT gått bort fra regelen om at vi over 60 og voksne med barn skal ha prioritet til ei seng. Og som sagt må man nå bestille på forhånd for å sikre seg det.

Da jeg kikka på yr.no, sto det at det kunne bli tåke på Galdhøpiggen. Og da jeg fortalte historien om den gang bestefar og bestemor var på Galdhøpiggen, ble han litt betenkt. Vi hadde gått i Tafjordfjella, men på grunn av mye snø og tåke i området, måtte vi kutte ned på antall turer. På vei hjemover via Jotunheimen, skifta det til strålende sol, og vi tok en spontan avgjørelse om å bestige Norges høyeste fjell. Kjørte opp til Juvasshytta, parkerte bilen,  og gleda oss til neste dags topptur. Den var ikke så krevende, en må gå med fører over breen, men  da vi ankom det høyeste punktet var det tett skodde. Vi så ingenting. Det hører med til historien at da vi returnerte til Juvasshytta og hadde spist en fortreffelig middag, oppdaga vi at vi ikke hadde nok penger til å betale gildet, verken overnatting eller mat. Dette var før kredittkortets tid, vi hadde ikke nok kontanter og hadde glemt å ta med noe urgammelt som het sjekkhefte. Bård var beredt til å ta oppvasken, men fikk i stedet lov til å vente med oppgjøret til vi kom hjem.

En annen mulighet var Alvdal vestfjell, der vi også har vært flere ganger, lette, fine turer, men nå er det bare en betjent seterhytte igjen, Breisjøsæter. I hine dager var det flere små setre som serverte fersk ørret. Nå er de nedlagt.

Ringebufjellet ble anbefalt. Der har vi også vært, men da vi så at turene vi en gang gikk, nå blir vurdert som «krevende», ble vi betenkte. Hva betyr det? Husker at de var litt lange, men er det det samme som krevende? Enkel, middels, krevende, og til og med noe de kaller «ekspert»er kategoriene DNT bruker nå. Helt umulig å si hva som er «krevende» for en motivert  9 åring og hans relativt oppegående besteforeldre. Det relative refererer til meg og min hofte.

thumb_IMG_3524_1024

For første gang på fjelltur i Femundsmarka 1969. Legg merke til sekken fra forrige århundre og pappas fiskestang som aldri ble brukt. Det er også pappas sekk jeg har på ryggen. Innholdet i sekken fikk vi aldri bruk for, vi gikk i shorts og bikini i 10 solfylte dager

Helt til siste stund var jeg i tvil, men valget falt på Femundsmarka der jeg/vi også har vært noen ganger før. Min første fottur i fjellet  i 1969 var i de traktene.  Lett terreng for både voksne og barn, står det nå i beskrivelsen.  Vi hadde også håp om å finne multer og sopp. En annen fordel er båten Fæmund II, som hver dag seiler opp og ned den imponerende innsjøen Femunden. Det har den gjort i uminnelig tider. Den stopper på destinasjoner på begge sider av sjøen.

Mange drar til Femundsmarka  på grunn av  fisk og villmark, det er et område som ikke er overrent av turister, en kan gå en hel dag uten å treffe noen. Mange har med telt og sovepose. Det er nok av elver og vann å campe ved. I Femundsjøen er det veldig mye sik. Bestyreren på Svukuriset fortalte at han fanga mer enn hundre kilo sik med garn hvert år.Ellers er det bra med ørret, harr og abbor.

Etter at valget var tatt, begynte eventyret. Jeg ringte til Svukuriset DNT hytte kvelden før for å sjekke läget. Var det tørt der? Vann i elvene?  Var det branner i området? Femunden ligger rett ved svenskegrensa og de har felles verne områder og samarbeider om å bevare det. I grenseland heter nettsida. Vertinna på Svukuriset kunne bekrefter at det hadde vært og fortsatt var branner i Sverige, og at det var tørt, mange bekker og elver var  tørrlagte. Vi tok våre forholdsregler og fylte vannflasker før vi dro.

Vi ankom Elgå ved halv seks tida om kvelden.  Parkerte på Femunden fjellstue – jeg ringte Svukkuriset og fortalte at vi kom og forsikra meg om at de hadde plass. Det var stille og fint vær, og turen gikk i relativt lett terreng, men det er en del stein også nesten hele veien. Heldigvis ikke så mye stigning og nedstigning, Vi passerte tørrlagte elveleier såvel som bekker med rinnende vann. Det hadde regna noen dager før.  Ankom Svukuriset ved 9 tida om kvelden og fikk servert deilig middag med økologiske kjøttkaker, hva det nå enn betyr. Fint vær med passe temperatur, selv om det var atskillig kaldere enn i Oslo, heldigvis.   Vi brukte litt over 3 timer på strekningen.

Neste dag skulle vi på dagstur til Stor Svuku, det høyeste fjellet i området, 1416 moh. I en av turistforeningens bøker står det at det tar 3 timer t-r.  Det kan ikke være mulig å klare det på så kort tid selv om du er aldri så ung og sprek.  Alle andre steder står det 5 timer t-r. Vi brukte 6 og det var ikke fordi Tobias gikk for sakte, for å si det sånn. Han gikk uten oppakning, Bård og jeg gikk med dagstur sekker. Det tar tid å komme seg til foten av fjellet og stigningen oppover er lang. Reinsdyr dukka opp flere ganger underveis, både store og små, hvite, brune og svarte, hyggelig å se så mange av dem. Den sørlige og nordlige delen av Femundsmarka inngår i Elgå reinbeitedistrikt, og er delt mellom to reineiere. I sør er det Svahken Sitjes reinsdyr som har helårsbeite. I nord er det vinterbeite for Saanti Sitjes og Gåebrien Sitjens reinsdyr. Det er en lang historie i området om forholdet mellom samer og fastboende, det har ikke vært enkelt, men de har klart å komme til en viss enighet, såvidt jeg forstår. Den historien har jeg tenkt å sette meg inn i. Da vi var på Førdefestivalen i år, fikk vi høre sørsamisk joik som har sin opprinnelse i dette området, Svuku.

På toppen er det bare stein og temmelig vanskelig, nesten umulig for meg, å komme seg rundt. Været var klart og fint, det var en del vind, men det er et fantastisk skue i alle retninger. Vi så Grøtådalen på den andre sida, et yndet sted for fiskere der også Grøtådalsætra befinner seg. Jeg leste flere begeistra beretninger om det stedet. IMG_0013

Endelig på toppen av Stor Svuku

thumb_IMG_5775_1024Og sånn så det ut på toppen!

Det var ikke så enkelt å komme seg ned fra fjellet, hvert fall ikke for meg, men Tobias dansa nedover fjellsida. Vi traff noen unge fiskere som skulle til Grøtådalen, de gleda seg til å fange ørret i villmarka, og da jeg spurte om de hadde sett noen molter, nikka de litt vagt, så jeg tenkte at de ikke ville si hvor moltene sto. Men da den ene spurte den andre, er det de gule bæra?, ble jeg beroliga. Fiskere går etter fisken, de tenker på den både før, under og etter.

Vel tilbake til Svukuriset og på menyen sto sikburger, som sagt fanger de mye sik med garn i Fæmunden. Det serveres også godt drikke der, samt is og sjokolade, som smakte godt. Det var helt fullt rundt middagsbordet, mest eldre og noen få familier med barn.

img_0019.jpg

Rett før vi skal forlate Svukuriset, finner jeg ei hyttebok der det bekreftes at Eva og Vigdis  gikk fra Røvollen til Svukuriset 5. august 1969! Gudene veit, skriver jeg når det spørres hvor ferden går videre

Det er faktisk blitt ganske dyrt å overnatte i betjente hytter. Både mat og losji koster en del, og det er sikkert mange familier med flere barn som ikke kan unne seg en slik fjellferie. Kan ikke huske at det var så dyrt da jeg var ung student og gikk i fjellet.

Vi hadde planlagt å gå til Røvollen, ei selvbetjent hytte, neste dag, og så videre til Haugen gård dagen etter. Det var spådd  regn og uvær fredag. Så da ville vi ta båten tilbake til Elgå fredag morgen. Røvollen ligger i et fantastisk landskap, med elver og tjern, godt fiske, fine badesteder, mye sopp og bær. Slik husker jeg det fra de gangene jeg har vært der. Men turen som vi bekymringsløst gikk i 1969 – er som sagt nå markert som «krevende», lang og litt strabisøs, fortalte et par med hund. De hadde brukt 6-7 timer. Det var visst mest hunden som fikk lide på den turen, en husky som bar sin egen mat og ble overoppheta. Dermed tok vi beslutningen om å gå til Haugen gård i stedet, en fire timers tur.

Jeg ringte  Haugen gård og fikk bestilt plass der. På kartet er den markert som et stoppested for båten og det sto også et annet oppmuntrende tegn der, kniv og gaffel. Vi gleder oss til middag der, sa jeg til bestyreren på Svukuriset. Han så forferdet på meg og sa at de ikke serverer mat på Haugen, de leier bare ut hytter og de er ubetjente, altså uten mat. Heldigvis hadde jeg som alltid bekymrer meg for worst case scenario, kjøpt Real Turmat og tilogmed kaffe fra Etiopia i kjekke poser der det bare er å helle varmt vann rett oppi, på XXL eller var det Gmax. Dem hadde vi flere av, så middagen var redda, men vi mangla brød og pålegg, for boksene med makrell i tomat lå igjen i  bilen. Men jeg hadde med knekkebrød,  snacks og gulerøtter, så det ville nok gå på et vis.

Det var sol og ganske sterk vind da vi gikk langs  foten av Stor Svuku i retning Haugen. Medvinden passa oss godt. Turen var flott i lett terreng, etter en stund deler den seg og skiltet med Røvollen dukker opp. Vi fortsetter til venstre nedover i en furuskog og over ei våt myr! O hvilken glede, velkommen herlige våte myrer, i marka der vi har hytte er myrene knusktørre.

IMG_0024

Våte myrer, men vi så ingen gule bær. Ikke tok vi oss så god tid til å leite heller, for nå hadde det såvidt begynt å regne. Vi traff noen, våte unge mennesker, med telt og tunge sekker, som ikke hadde planlagt turen så godt, de var vel omtrent like bekymringsløse som  Vigdis og meg den gang vi gikk fra Vauldalen i nord og nedover i Femundsmarka. Den første etappen på den turen var satt til 9 timer! og stien var dårlig merka! Vi kom fram til slutt etter minst 10 timer. Ungdommene vi støtte på lurte på hvor de skulle overnatte og jeg håper de kom seg vel fram til Røvollen.

Vi passerer Kuvollsetra, den ser litt forfallen ut,  siste stopp er Haugen gård. Bygningene hadde trengt oppgradering, men der bor det folk.  Rundt på gården er det flere påbegynte og ufullendte prosjekter, det stikker ut planker og isopor, ruller med isolasjonsmateriale, døra til hovedhuset der eieren bor er moden for utskifting. Det virker som en uoverkommelig oppgave for én mann å holde så mye i stand.

Vi har flere hytter til utleie, forteller eieren Svein Bjarne, men det er dessverre bare den ved sjøen som er ledig. Han klatrer opp i en smart åpen firehjuling og suser nedover mot havna.

Svein Bjarne er ikke den som åpner munnen uten å bli spurt. En sindig mann, lik bestyreren på Svukuriset. De snakker ikke uten at de må, de gjør jobben sin, men overrenner oss ikke med vennlige og omsorgsfulle ord og gir ikke informasjon uten at vi ber om det. Han er vant til å bo aleine etter at kona hans ble sjuk. Det fortalte den andre sindige mannen på Svukuriset med en bekymra rynke mellom øyenbrynene. Åse som kona hans heter,  vokste opp på Haugen gård, og Svein Bjarne og kona kunne ikke tenke seg å bo et annet sted, sier de til ei avis for noen år sida.De trives godt selv om de ikke har veiforbindelse,  Nå er det bare han der. Åse bor på Røros hvor hun får behandling.  Vi spurte ikke om Svein Bjarne trivdes aleine.  Haugen er en av få gårder som fortsatt ikke har bilvei helt fram. Men han har en rask motorbåt som brukes til å frakte turister, en båttaxi,  og bruker snøscooter om vinteren.

Vi snakker om ditt og datt. Om den digitale verden der mange går seg vill og føler seg dumme. Om samer i Femundsmarka og om reinen som spiser sopp! Sannelig der har jeg fått en konkurrent. Vi har sett både rødskrubb og store kremler i landskapet, samt masse store blåblær og noen få inntørka molter på ei myr. Nei, nå er det slutt på moltene. De kom tidlig, sesongen var kort, kan Svein Bjarne fortelle. Alt kom tidlig i år.Det er synd at nesten ingen plukker bær lenger, mener han og jeg er helt enig.

Hver morgen og ettermiddag kjører Svein Bjarne ned til brygga og hilser på båten som ankommer. Den dagen  den slutter å stoppe ved Haugen, er det kroken på døra. Vi tenkte mye på Svein Bjarne og hans skjebne. Gjestene på de andre hyttene så ut til å være i kategorien eldre. Det sto staver utafor døra. Hytta vi leide lå idyllisk til rett ved brygga. Den var enkel men grei, plass til fem, men vi var glade for at det ikke var flere enn tre der.

thumb_IMG_3484_1024

thumb_IMG_3483_1024

Vi gikk tur langs sjøen og fant ei myr med en del blåbær men bare noen få multer. Sesongen var definitivt over. Men tyttebæra var på god vei.

Mens vi hadde gått tur og kommet fram til den hyggelige hytta, hadde det skjedd noe nytt på værmeldinga. Den tenkte vi aldri på før da vi ikke fikk  yr.no på mobilen. Men den bryr vi oss om nå, for det har det samla seg stygge skyer og mye regn på skjermen, hele dagen på fredag, sto det. Samt sterk vind. Planen vår var å gå til Røvollen neste dag da det var spådd sol og varme. Og så ta båten fredag morgen fra Røa, nær Røvollen. Men da måtte vi først gå et par timer fra den selvbetjente hytta  i dundrende regnvær. Mens her på Haugen, kunne vi sitte inne tørskodd til båten kom. Så vi bestemte oss for to netter på samme hytte, selv om matforsyningene var sviktende. Vi hadde nå gått over til Kornmo kjeks som skulle være mettende og satt og stirra på de siste gulerøttene.

Neste dag gikk vi i retning Røvollen, omtrent halvveis kom vi til Røvolltjønna, det var noe kjent med dem. Der tok vi et bilde.

thumb_IMG_3489_1024

Som kan minne mye om et annet bilde som ble tatt i 1969 ved de samme tjernene fra en  annen vinkel (siden Vigdis og jeg gikk motsatt vei).

thumb_IMG_3518_1024 Vi tok en rast ved tjernene, og på vei hjemover fikk vi nærkontakt med tamrein, og vi fant både tyttebær og sopp.IMG_0039Det var en  solfylt dag, og vi hadde vært borte i fem timer da vi kom tilbake til hytta.

Kvelden var stille og varm, det tegna til å bli en prima solnedgang. Bad i sjøen på Bård og meg, Tobias avslo.

Neste dag oppdaga vi flere telt som hadde blitt satt opp rundt hytta etter at vi hadde gått til ro. De hadde kommet i samme ærend som oss for å komme ombord i båten før uværet satte inn neste dag.

Båten var presis og det var vafler og sjokolade med krem å få ombord. I kontrast til det siste måltid i den enkle hytta.thumb_IMG_3509_1024

Hva var det beste med fjellturen denne gangen, Tobias? spurte vi og svarene kom i prioritert rekkefølge.

  1. Toppturen til Stor Svuku
  2. Båten
  3. Reinsdyr
  4. Turen fra Svukuriset til Haugen

Vi har tilbakelagt ca 5,7 mil fordelt på fire flotte turer! Det må nok bli topptur på han neste år også. Spørsmålet er om besteforeldrene vil klare det.

Denne gangen hadde vi med to DNT nøkler,  men fikk ikke brukt dem.

På tampen vil jeg gi følgende råd til turgåere i Femundmarka.

  • Ta med tørrmat – i tilfelle  det blir forandringer i turplanene
  • Ta med fiskestang – særlig hvis du ikke har med annen mat  – det er håp i et hengende snøre
  • Kanskje lurt med et lite telt også – i tilfelle – eventuelt en hengekøye med myggnett
  • Husk myggmidler av alle slag, det kan være en stor plage i området, men forunderlig nok, var det ikke en mygg å se i løpet av vår tur, ingen andre insekter heller forresten, de har visst ikke fått klekket seg ut på grunn av tørken
  • Det går fint an å ha med hund –

img_0046.jpg

IMG_0042IMG_0023

Farvel til Femundsmarka for denne gang. Slik så det ut da vi kom til Elgå. Uværet kom da vi hadde satt oss i bilen.

thumb_img_3516_1024.jpg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s