Utedoen

Jo mer jeg ser av moderne hytter, desto sterkere strømmer minnene på om hyttelivet i gamle dager. Den gangen vi ikke tenkte på at det måtte være bilvei helt fram. Det var ikke noe stort poeng ettersom få hadde bil. Framkostmidlene var foruten apostlenes hester, tog og buss eller begge deler. Sekkene var tunge og alle måtte bære noe. Det var verken strøm eller dusj, men mye kroppslukt og sure sokker på ei hytte. Vi dusja oss ikke så mye hjemme heller .

Utedoen er et kapittel for seg, noen hadde flere hull til forskjellige rumpestørrelser den gang dobesøk på hytta var en sosial foreteelse. Nå sitter man ensom på nye sin smarte, luktfrie hyttedo.

Våre utenlandske venner har vært på Norgesbesøk. De kommer fra en tett overbefolket by i et land som er varmt året rundt og hvor hytter av vår type er totalt ukjent. På sin ferd rundt i Norge har de merket seg både hus og hytter og vil vite mer om dette fenomenet. Hva skal dere med alle hyttene, tenker de sikkert og spør. How many, Hvor mange er det som bor i Norge, sa du? De må spørre en gang til for å være sikre. 4.5 millioner, svarer jeg, ja kanskje nærmere fem da legger jeg til fordi jeg syns det høres så lite ut. Som de høflige besøkende de er, himler de ikke med øynene, selv om de ikke tror på svaret. De kommer fra et land med mer enn 10 ganger så mange innbyggere. Når jeg ser alle disse hus og hytter i vårt langstrakte land med deres blikk og deler det på antall innbyggere, blir det ganske god plass i dem. De kan saktens lure på hva det er godt for. Jeg lar være å nevne at noen har hytte både ved sjøen og på fjellet.

Dere har så fine hus her i Norge, men hva bruke dere hyttene til? Vi drar på hytta i ferien for å slappe av og komme vekk fra byens mas og bråk. Ubegripelig, Oslo er en idyllisk småby, mener våre gjester. Hvorfor reise fra den fine byen med grønne plener? På hytta koser vi oss. Det er ikke så nøye på ei hytte , det skal være enkelt og greit, vi hugger ved, fyrer i ovnen, tenner parafinlamper, slapper av, spiller kort og hører på radio. Går på tur og plukker bær. De nikker, men det er tydelig at de har problemer med å forstå hyttelivets gleder.. I stedet vil de snakke om byen der de har sett både slott og Storting. De vil gjerne høre mer om de kongelige. Selv bor de i et land med en president som har sittet lenge og vel og bildet av han henger på alle offentlige steder. De lurer på hvorfor de ikke ser bilder av de kongelige på vegger i Norge.

Nei, det er ikke vanlig hos oss. Men en finner slike bilder på doveggen på hyttene. What, in the toilet? De kan ikke tro det.  Jeg skjønner med ett det ytterst anstøtelige i en slik praksis.  Why? Vel, det er en norsk tradisjon. Det har alltid vært sånn.

Gjestene minnes presidentens skarpe blikk på kontorveggen i hjemlandet mens bildene av våre kongelige er gjemt for offentligheten på et illeluktende sted. Egentlig burde de to ha byttet plass, tenker de kanskje, ettersom de ikke har så mye til overs for presidenten sin. Er ikke det en måte å degradere dem på? Nei, våre kongelige vil gjerne være som alle andre. De går på ski og drar på hytta (men har de bilder av seg selv på do?) Vi hadde en konge en gang som til og med tok trikken.

Det lyder som et eventyr, en usannsynlig historie. Jeg skulle likt å være flue på veggen når gjestenes versjon av hyttekultur i Norge blir gjenfortalt til familie og venner i landet de kommer fra.

Det er tid for avskjed og gaver. Vi får en flat pakke som inneholder et innrammet bilde av en by omkranset av fjell fra deres hjemland. Hvor i all verden skal vi gjøre av den? På hyttedoveggen selvfølgelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s