Førdefestivalen

Vi har akkurat vært på Førdefestivalen for femte gang. Den går av stabelen i Førde, som ligger i Sunnhordland og kommunen er visstnok nylig kåret til den beste i Norge. Den ligger omkranset av høye fjell og en brei elv som går gjennom byen. Det er ikke akkurat en eksotisk og vakker  by, den er temmelig alminnelig med kjedelige bygninger. Men den er grønn og frisk, det er gode vekstforhold der for planter og trær og folk trives.

Førdefestivalen startet for 29 år siden og har hele tida hatt samme direktør, Hilde Bjørkum. Til sammen 7000 artister har stått på scenen og flere hundre frivillige deltar hvert år for å holde hjula i gang.

Jeg ble gjort oppmerksom på festivalen av en kollega, og ettersom vi har bodd i og besøkt mange land i verden, ble vi interessert i å komme på en festival som samler artister fra flere kontinent til det som kalles «world music», verdens musikk. Det er et dekkende navn.

Denne gangen var det kulturminister Trine Skei Grande, som åpnet ballet, og hun kalte den «folkemusikk festival». Det er riktig at det både er tradisjonell og utradisjonell folkemusikk som presenteres, det er mange aktive utøvere av både sang, spill og dans i folkemusikk tradisjonen. Men jeg syns «folkemusikk» er begrensende. Det assosieres med en spesiell gruppe som danser gammaldans og elsker hardingfele, som bare er for spesielt interesserte. A la folkemusikk halvtimen på radio. Popular music har ikke den samme valøren, det er forskjell på folkemusikk og folkelig musikk, i betydningen musikk som er knytta til folks hverdag, som kan ha oppstått som arbeidssanger, at man synger når man arbeider, når man høster og sår, eller blir satt til tvangsarbeid. Slik har det vært i mange land som har blitt kolonisert og holdt folk som slaver. Det har oppstått underkulturer,motkulturer av sang og dans for at de skal bevare på sine røtter og markere  sin egen kultur, capoeira i Brasil oppsto på den måten. Eller kampsanger for å holde motet oppe i opprørske tider. Sang og dans har en voldsom kraft for å holde troppene samlet og motet oppe.

Hvert år den første uka i juli blir Førde omgjort til en verdensscene.På denne festivalen har vi møtt artister fra alle verdens hjørner, strupesang fra Mongolia, polyfon mannssang fra Korsika, harpister fra India, trommeslagere fra Korea, steppdansere fra Canada, musikk og dans fra urfolk på forskjellige kontinenter, brasilianske, kubanske, og kolombianske danseorkestere, brasiliansk capoeira, argentisk tango, iransk sang og musikk, irakiske og pakistanske artister, dans, sang og musikk fra Kap Verde, Senegal, Mosambik, Togo, Kongo og nord afrika. Samt en rekke europeiske utøvere, fra Bulgaria, Balkan, Frankrike, Portugal, Spania , Hellas, Italia, England, Skottland og Shetland og nordiske land blant andre. Utøverne opptrer både alene og sammen med andre. Det morsomste er når to ulike kulturer møter, når mongolske strupesangere utfolder seg sammen med polyfone røster fra Korsika, eller nordisk musikk møter Senegal. Da oppstår noe nytt og spennende, møter mellom kulturer. artister og publikum!

Parallelt med konserter på små og store scener,er det også konferanser, dansekurs, turer, kinoforestilling, gratiskonserter på torget og utstillinger. Festivalen starter onsdag og varer til og med søndag. Hver kveld er det en stor kveldskonsert på Førdehuset i Idrettshallen,som viser litt fra alle aktørene, og om kvelden er det både folkedans i Førdehuset og dansemusikk på scener i Scandic Sunnfjord hotel.  Det er både norske og utenlandske band som opptrer. Grupper som spilte til dans i år var Son del Nene fra Cuba, Canzioniere grecanico Salentino fra Italia, 9 grader nord fra Sri Lanka/Norge, Fanfarai big band fra Nord Afrika, Muchacho y los sobrinos fra Spania. En annen magisk og underlig type var Danyel Waro og co. som kommer fra øya Réunion og leverer kreolsk musikk og sang. Karismatisk og energisk. På hotellet er det også intim klubbstemning i et annet lokale med spill og samtaler med gjester i arrangementet som kalles Columbi egg. Verten er Gabriel Fliflet.

Hvert år har festivalen et nytt tema, i år var det Dans i musikken, musikken i dansen.  Det er kort avstand mellom scenene der konserter finner sted, så det er lett å komme seg rundt. Med festivalpass (20% rabatt med DNT medlemskap) har du gratis adgang til alle de store arrangementene i Idrettshallen og redusert pris til andre konserter.

Det første arrangementet vi deltok i fant sted på takterrassen i Sogn og Fjordane Kunstmuseum der vi hørte Marja Mortensson synge sørsamiske og umesamiske joiker. Sammen med en tubaist og en perkusjonist ble dette en magisk forestilling, himmelsk musikk og sang.

Small Island, Big Song var neste forestilling en helt spesiell seanse, med film, lydopptak, sang og musikk fra seks utøvere som kommer fra små øyer. Solomonøyene, Borneo, Påskeøya, Taiwan, Madagascar og Papua New Guinea, alle samfunn som er truet av miljøforandringer. Tim Cole fra Australia og Bao Bao Chen fra Taiwan har laget lydopptak og filmet 100 ledende musikere og sangere fra urfolk i 16 øyesamfunn. Bevegende, interessant og morsom forestilling.

Dagen etter fikk vi se og oppleve  danse- og sanggruppen Timbila Muzimba fra Mosambik, et land vi har bodd i. Flott musikk og dans, og publikum var med på notene.

Et absolutt høydepunkt var den neste forestillingen med Barokksolistene – The Alehouse Sessions. Fantastisk! Norske Bjarte Eike har gått sammen med engelske felespillende musikere og levendeggjort musikk og dans fra 1600 tallet på engelske puber. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er helt motsatt, du gir deg ende over. Ikke bare spilte de fantastisk musikk alene eller sammen, de sang opera og steppet, en musikal med humor, teater, musikk og mange overraskelser. Det ble flere ekstranummer. En utsøkt forestilling.Terningkast 6.

Neste høydepunkt var lørdagens festforestilling i Idrettshallen Førdehuset. Den som bandt det hele sammen og forhekset den stappfulle salen var konferansieren Linda Eide. Et stjerneskudd! Med ei lita blokkfløyte, Vossa dialekt og engelsk med vestlandsvri, klarte hun uten manus å holde oss spill våkne, lyttende og lattermilde gjennom alle overraskende og gale påfunn. Hun kom syklende inn på scenen i treningsantrekk, satt i badstu med finske felespillere for å få dem til å løsne på snippen, balanserte en hagerake på nesa mens hun spilte morgenstund på blokkfløyta si og fikk alle de andre utenlandske musikerne til å spille en vossatrall på sitt musikalske språk! For en bragd! Intelligent, smart  og godt forberedt, det så ut som en lek.

Siste forestilling på søndag var med den unge sangerinnen fra Kap Verde, Elida Almeida, visstnok en arvtager etter Césaria Evora. Det gikk litt tregt til å begynne med, men så tok det av og publikum dansa og sang. Det med arven etter Césaria Evora la jeg ikke merke til, for hun både synger og har musikere som spiller på en annen måte. To forskjellige ting, Almeida appellerer kanskje mest til et yngre publikum. Flott at Kap Verde ble representert på den måten og det skal bli spennende å følge Almeida i årene som kommer.

Så kjære venner, håper dere har fått en smak av en festival det ikke finnes maken til i Norge, prøv den til neste år da vel.

 

 

 

 

 

En kommentar om “Førdefestivalen

  1. Hei og takk for hyggeleg omtale! Og velkomen tilbake neste år! Og P.S. til deg og dykk andre som les: Førdefestivalen vert arrangert i Førde i SUNNFJORD i Sogn og Fjordane, ikkje i Sunnhordland – så reis til rett stad ;

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s