Being there (Velkommen Mr. Chance)

Når sola aldri går ned og varmen ute er nærmest uutholdelig, frister det med late kvelder på verandaen. Færre velger en mørk kinosal. Jeg prøvde, men skifta mening da jeg så menyen. Kinoprogrammet er syltynt om sommeren.  Vi valgte Cinemateket i stedet der trekkplasteret var en film fra 1979 med Peter Sellers. Being there er den engelske tittelen basert på en amerikansk bok, Velkommen Mr. Chance heter den på norsk. Jeg syns ikke «Being there» forklarer noe som helst om innholdet i filmen. Tittelen er forvirrende.

Peter Sellers var i sin tid en veldig populær britisk komiker. Han er kanskje mest kjent for rollene i  Dr. Strangelove og ikke minst som Inspektør Clouseau i Pink Panter filmene.Etter min mening er rollen som Mr. Chance den han vil bli best husket for.  Både Dr. Strangelove og Pink Panter tåler et gjensyn, men jeg husker ingen detaljer fra de filmene, bortsett fra ansiktet og mimikken til Sellers. Derimot har situasjoner og replikker fra Mr. Chance  festa seg fra første gang jeg så filmen. Ikke  minst Peter Sellers ansikt, blikk og kroppslige framtoning. En moderne Chaplin.  Ikke danser han, ikke er mimikken overdreven, men skikkelsen står i stil med karakteren han skal gestalte. Den er troverdig. Det mener de andre karakterene i filmen også. Uten store fakter og  fine ord, vinner den naive, godtroende og uskyldige Mr. Chance alles hjerter.

Han lever en beskyttet tilværelse bak høye murer i et gammelt hus i Washington DC.  Det har han gjort i hele sitt liv. Jobben hans er å ta seg av hagen –  gartnerarbeidet er en kjær, daglig aktivitet.  Hushjelpen serverer alle måltider Hans eneste kontakt med omverdenen skjer via en Tv som han betjener med fjernkontroll. Da eieren av huset, dør, blir Mr. Chance satt på gata  og kasta ut  i virkeligheten utenfor murene, der han aldri før har satt sine bein. Med  elegant skinnkoffert, iført hatt, slips og frakk, går han forsiktig ut, skritter over søppel og lort og vandrer storøyd av sted. Tida har stått stille, området huset befinner seg i har forvandlet seg til en slum der forhutla skikkelser sitter rundt et bål med ulltepper over skulderen. Uvitende som han er om alle farer  i storbyen, oppfører han seg vennlig og høflig mot alle, uansett hudfarge og truende oppførsel.

Ved en tilfeldighet kommer han i kontakt med en elegant og vakker dame, Eve Rand, (Shirley Mac Laine) som tar han med hjem til sin herskapelige bolig der hennes eldre mann er alvorlig syk og sengeliggende.  Familien Rand omgås både presidenten og finanseliten, de beskjeftiger seg med aksjekjøp og salg og bekymrer seg for hvordan det går med biznissen og landets økonomi. Ben Rand (Melvyn Douglas) og Mr. Chance  finner fort tonen.  Douglas tar en self-made amerikansk millionær (som det het den gang) helt på kornet. Ben liker mennesker som er ekte og direkte og føler at han har funnet en sjelevenn, en han kan stole på. Møtet med Chance gjør tanken på døden lettere, sier han.  Han tar han med seg overalt, legger armen over skulderen hans og introduserer han for sine venner. Chance får også møte selveste Presidenten, som Ben har et nært forhold til. Presidenten lurer på hvilke beslutninger han skal ta i vanskelige økonomiske tider og spør Ben om råd, og han gir ordet videre til Chance, eller Chancey Gartiner som han blir kalt fordi de har misforstått navnet hans. Gartneren puster dypt og begynner å snakke om det han kan, årstider, sol og regn, trærnes røtter og når en skal så og høste.  Det sier han så stillferdig og inderlig, at presidenten får noe å tenke på. Ben mener Chanceys henvisning til det jordnære har relevans for rikets tilstand og Presidenten føler seg oppstemt  etter møtet.

Chancey kommer på Tv og i avisene og blir en kjendis, han elsker rampelyset. Jeg orienterer meg bare på Tv, sier han til reporterne. Jeg leser ikke aviser, kan ikke lese.  Utsagnet blir tolket som et håndslag til teknologiske framskritt.Moderne mennesker har ikke tid til å lese aviser, de er åpne for ny teknologi.  I mellomtida begynner både politikere og journalister å grave i hans fortid. Hvem er han egentlig?

Presidenten henvender seg til FBI, men ingen klarer å finne ut noe om hans liv og levnet, verken i arkiver eller aviser. Det eneste presidentens menn kan opplyse er at dressene til Chancey ble laget i 1933 av en skredder som begikk selvmord 5 år seinere. Siden han er en mann uten fortid, har han kanskje noe å skjule, han er jo smart og har slettet sine spor, kan han være spion?  Slik fortsetter det. Hvert eneste trekk Chancey foretar seg blir tolket som en genistrek. Men bortsett fra nærkontakten med planter og trær, er han uvitende om livet, om nærhet til andre mennesker, han kan verken lese, skrive eller forstå hva han skal gjøre når en kvinne kaster seg i armene hans. Han har bare sett på TV hvordan man kysser.

Filmen har flere lag – den er ikke bare smart og morsom med mange komiske innslag. Det som kommer ut av Chanceys munn som handler om jord og blomster,  blir opphøyet til noe profetisk og genialt. Chancey er som et undrende barn, som viser ekte glede når han blir spurt om han vil ha mat eller  være med på TV. Tusen takk, jeg er veldig sulten sier han. Tusen takk, jeg gleder meg til å treffe presidenten. Men det er bare en eneste person han virkelig blir knytta til, og det er Ben Rand.

Chancey  er en mann av få ord, mens menneskene han omgås er snakkesalige. Siden Chancey ikke kommer med motforestillinger og egne meninger, tolkes det som han er enig i alt de sier. Kjente mennesker i posisjoner er ensomme, de har ikke mange venner de kan stole på. Chancey representerer ingen trussel, han er naiv og godtroende. Kvinnene finner han sjarmerende og tiltrekkende.

Men keiseren er jo naken, sa barnet i H.C. Andersens eventyr. I  eventyret om Mr. Chance, er den nakne sannhet at den som ikke har noe å skjule, som ikke har noen ambisjoner eller onde hensikter, er den som blir opphøyet til keiser. Verden vil bedras.

Sellers får virkelig vist sitt store talent i  rollen, Chancey er en blitt en underlig, ufrivillig morsom og overbevisende karakter. Jeg tror salige Sellers må ha hatt det skikkelig gøy når han fikk utfolde seg på den  måten. Melvyn Douglas er også strålende som Ben Rand, en  innsats  han vant en Oscar for.  Jeg mener Sellers burde ha fått Oscar for Mr. Chance.  Filmen er like underholdende, interessant og relevant i dag som for førti år sida. Men det var Dustin Hoffman som vant prisen i 1979 med filmen Kramer vs Kramer. Being there er mye bedre.

Shirley MacLane er både pen og flink, men jeg ikke si at hun har så mye å spille på i den rollen hun er tildelt, i denne filmen er damene statister.  Da er det mer tæl i hushjelpen, spilt av Ruth Attaway, som mener at Chancey bare har graut mellom øra, det er hun som er det lille barnet som avslører at keiseren er naken.

Hal Ashby heter regissøren, han har også regissert en annen film som er verd å se, Harold og Maud.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s