Eg har sett jaguaren av Sigrun Slapgard

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noen av Slapgards bøker før, men jeg har hørt henne på radio da hun rapporterte fra Latin Amerika. Og jeg husker intervjuet  med Ingrid Betancourt og Sigruns nøkterne stemme og velvalgte ord. Etter at jeg leste en nokså tam anmeldelse av den siste boka hennes i Dag og Tid, fant jeg ut at jeg ville dele min leseropplevelse.

«Dokumentar» står på det med liten skrift på forsida, men la deg ikke lure av det, dokumentar kan jo være så mangt. Forfatteren dokumenterer faktiske hendelser fra Latin Amerika,  men vever dem sammen med sitt eget liv fra fjellandet Norge og lager et personlig, fargerikt og mangefasettert teppe.  Selv om jeg ikke har vært i alle landene hun henter fortellingene sine fra, kjenner jeg igjen temaene fra  Brasil, Argentina og Mexico.  Enkeltpersoners liv føyer seg inn i kontinentets uhyggelige historie om overgrep, vold, drap, fortielser, mysterier og oppklaringer. Ingredienser nok til en  spennende og dramatisk  latinamerikansk roman.  Det er sterke politiske krefter, heftige følelser og brutale konfrontasjoner i Latin Amerika den dag i dag som kan forandre maktbalansen og rive vekk grunnlaget for demokratiet.

Slapgards fascinasjon for Latin Amerika begynte da hun som barn satt på biblioteket i Vinstra og leste om aztekerne. Siden har hun stadig vendt tilbake til kontinentet og land hun besøkte som ung. Hun kan språket, kjenner kulturen og har knyttet vennskap. Vi følger kvinner fra forskjellige land, Mexico, El Salvador, Colombia og Argentina. De har blitt utsatt for groteske overgrep, vært vitne til utrydding og nedslaktning av urfolk, blitt fengslet, innesperret og levd under militærdiktatur. Noen er døde, andre overlevde.  Hvordan de har klart å overleve fysisk og psykisk er det umulig å forstå..

Forsvinninger er et stikkord, mange forsvant, gikk under jorda, ble kidnappet, torturert, fikk en annen identitet. Den skitne krigen het den i Argentina.Under militærdiktaturet ble unge studenter og opposisjonelle kidnappet, de kom om natta, familien fikk aldri vite hvor det ble av dem. Noen var gravide og hva skjedde med barnebarna? vil mødrene  ha svar på. Mødrene som nå er bestemødre, har stått på siden 80 tallet for å finne ut hva som skjedde. Noen av barnebarna ble adoptert og har levd i god tro til voksen alder. De blir konfrontert med at de egentlig heter noe annet og ble født inn i en annen familie. Hvilke valg skal de ta? Hva er min identitet? Kan jeg fortsette som om ingenting har skjedd? Det blir både et nasjonalt og personlig traume, som river opp familier og individer. Bestemødrene går fortsatt med sine hvite skaut på Mai plassen i Buenos Aires og krever at sannheten må fram.

Ingrid Betancourt – fransk-colombiansk – er nok den mest kjente av kvinnene. Hun ble tatt til fange av FAR C og overlevde 6 års fangenskap under ekstreme forhold i jungelen. Det som holdt henne oppe i alle disse årene var de daglige meldingene via radio fra moren, Yolanda. Hver eneste dag gikk moren til radiostasjonen og snakket til datteren sin, lenge uten å vite om hun var levende eller død, og om hun i det hele tatt fikk høre innslagene. Slapgård tar oss med til jungelen i Colombia der hun møter medlemmer av Farc geriljaen som nå har nedlagt våpnene og gått med i en fredsprosess. Det er ikke lett å si om det blir en varig fred, om de virkelig har begravd stridsøksa og våpnene eller om uroligheter vil bryte ut igjen. Var det kanskje for tidlig å gi Santos og co. fredsprisen? Var det for optimistisk?

Latin Amerika er full av historier som ikke er blitt fortalt, og mange av dem handler om kvinner som ingen har hørt om. Slapgards bok har blitt en spennende thriller om noen av disse stolte og sterke “jungelkvinnene”.  For meg var det også en påminnelse om hvordan fattige bønder og urfolk har blitt behandlet og fortsatt blir oversett, nedvurdert og forfulgt i mange latinamerikanske land. Forfatterens skarpe blikk og tydelige stemme trekker deg inn i teksten og holder deg fast. Fortellerstemmen er både tydelig og tvilende. Det handler ikke bare om spennende reiser og dramatiske liv, men om viktige moralske spørsmål. Hva gjør vi når krigen er over? Skal vi tilgi, forsone eller dømme? Hvem er helter og hvem er skurker? Er det alltid best å vite sannheten? Og hva er sannhet og identitet? Jeg lar meg også forføre av den nydelige nynorske språkdrakten. Språket løfter historiene og sammenhengen mellom dem til store høyder. Inderlig og poetisk. Skrevet med jaguarens kraft og utholdenhet.

Mot slutten trekker hun inn sin favorittforfatter og inspirasjonskilde fra Columbia, Gabriel Garcia Marquez og Hundre års ensomhet. Han fikk nobelprisen for den boka. Husker den sånn vagt, det virker som det er hundre år siden jeg leste den og jeg leter febrilsk i bokhylla etter boka, ser den for meg i en pocket utgave. Men den er borte vekk. Kanskje havna den på et loppemarked. Da dukker det opp en ung og oppegående 17 åring som har kjøpt bøker på loppemarked, og en av dem er «Hundre års ensomhet» . Akkurat den boka jeg leter etter, sier jeg og nå har jeg fått låne den av barnebarnet. O hvilken lykke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s