Tante Ulrikkes vei

Zeshan Shakar har skrevet en levende, interessant, viktig og alvorlig roman om oppvekst på Stovner.  Det levende og aktuelle kommer fram av rapportene to gutter som bor i Tante Ulrikkes vei sender til en NOVA forsker som skal studere hverdagen til unge i Groruddalen. Den ene, Jamal, gir forskeren muntlige rapporter mens den andre, Mo, skriver brev. Det fungerer som dagboktekster i tidsrommet  2001 – 2006. De kan skrive eller snakke om hva de vil, det kan dreie seg om musikk, forhold til foreldre og familie, til søsken, kjærester, hendelser i nærmiljøet.

De to bor i samme vei, kjenner hverandre litt, men det er ikke et nært vennskap mellom dem. Siden ingen av dem har fullt kjennskap til hva den andre driver med, får forfatteren fram to oppveksthistorier og  forskjeller og likheter mellom dem og familiene deres. Den enes muntlige og den andres skriftlige uttrykk er et vellykket grep.  Til sammen gir det et mangefasettert bilde av guttenes utvikling over tid og hvordan personlige egenskaper og sosiale miljø  former dem, en slags sosialrealisme.  Det er troverdig fordi Shakar selv har vokst opp på Stovner og kjenner både boområdet, skolen og naboene.

Jamal og Mo er først og fremst unge gutter i tenårene som på mange vis ligner på alle andre tenåringer. Forskjellen er at de har pakistanske foreldre og er født i Norge.  De er både-og, de vil være både norske og pakistanske, noen ganger mer norske, andre ganger mer pakistanske. De  strever med å finne sin identitet, med å finne seg til rette på skolen, og med å tilpasse seg foreldrenes forventninger, få venner og  kjærester.   Det blir mye på en gang, særlig når du skal ta hensyn til forventninger fra ulike kulturer.

En tredje utfordring er stigmatiseringen det fører med seg å komme fra et strøk  som blir omtalt som farlig og kriminelt,  De blir først interessante for andre norske når de åpner munnen og forteller at de kommer fra Stovner. Var det ikke en som ble skutt der? Jeg har lest om han.  Det beste er å unngå/omgå spørsmålet om hvor han kommer fra og det bruker særlig Mo mye krefter på.  For han er det i tillegg en klassereise når han kommer inn på Universitetet.  Der møter han et helt annet miljø med studenter fra andre kanter av byen og landet. Han er skoleflink og ærgjerrig og har fått det for seg at han alltid må være best.    Jamal har andre utfordringer og et vanskeligere utgangspunkt. Han klarer ikke å følge med på skolen, ligger etter og får ikke den hjelpen han trenger for å komme videre verken på skolen eller hjemme.

Begge skikkelsene er interessante og troverdige. Særlig gjelder det Mo som vi blir best kjent med. Jamal er også tegnet med varme og forståelse for hvordan han strever med seg sjøl og familien.   De sosiale forholdene veves fint inn i hans historie og særlig godt blir usikkerheten beskrevet, uforutsigbarheten når det gjelder økonomi, sykdom, skole, barnevern og ansvaret han har for familien sin. Særlig er forholdet til lillebroren rørende. Mos familie er mer eksempel på vellykket integrering, men også på hvor vanskelig det er å late som man har tilpasset seg. De skal ikke være for mye av noe, ikke for religiøse, ikke for ærgjerrige, for flinke,for strenge i oppdragelsen av barna osv. Det gjelder å finne balansepunktet, å være akkurat passe, så ingen blir provosert.

Mo møter kjærligheten og hans tvil, usikkerhet, manglende åpenhet og tro på seg selv i forholdet,  slår ut i full blomst og får stor betydning for de valg han tar seinere.  Det er i denne delen av boka  Shakar spenner vingene og flyr høyt som skjønnlitterær forfatter. Det er også flere spark til politikere og tiltak på Stovner som skal gjøre bydelen mer attraktiv. I bunn og grunn er er det  stoff til flere romaner om det mangfoldige livet på Stovner. Neste gang håper jeg det kan dreie seg om kvinner/jenter.

Til å begynne med irriterte jeg meg over Jamals kebab norsk, for en som ikke har peiling, kan det være vanskelig å forstå alle ordene , det tok nokså lang tid før jeg forsonte meg med det. Boka er litt tam til å begynne med syns jeg, det tok  tid å komme inn i den, finne stemninga, men gi ikke opp! Den blir bedre og bedre etterhvert, spennende til siste slutt.  Den handler om personlige, mellommenneskelige og sosial forhold som er aktuelle utover Oslo og Stovner.  Zeshan Shakar er en verdig vinner av Vesaas’ debutantpris og jeg ser fram til hans neste roman.

 

En kommentar om “Tante Ulrikkes vei

  1. Du skriver så godt Eva! Den boka skal jeg lese. Ha en fin dag videre. Jeg skal dra til Ingierstrand og rake og gjøre det fint ute. Kanskje blir det et bad på meg dag.

    Anne

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s