Soroa og Las Terrazas

Reisebrev 7.

Du skal ikke reise langt fra Havana, før du kommer til grønne områder, innbydende innsjøer,elver og fjell.   Soroa og Las Terrazas er to favoritter.

Første gang vi var i Las Terrazas var det lett å komme dit med Viazul bussen, men i 2018 var det ikke mange avganger. Hvis en skal på dagstur fra Havana,  er guidet busstur tingen. Om en vil være lenger, kan en ta buss, colectivo, taxi eller leie bil. Noen sykler. Det tar litt lengre tid, men opplevelsen av landskap, folk og fe blir helt annerledes.

Soroa ligger i Pinar del Rio, mens Las Terrazas befinner seg  i Artemisa provinsen. Noen spør, gjerne de som har dårlig tid, hva de skal velge, Soroa eller Las Terrazas? Ja, takk begge deler. Av forskjellige grunner.  Om du liker å gå turer på små grønne fjell eller i jungelen, se fugler, blomster og trær, svømme i naturlige basseng,  slappe av og nyte livet  i landlige omgivelser, er begge steder å anbefale. Det er heller ikke bortkasta tid å overnatte en natt eller to. Vi traff  barnefamilier som tilbrakte et par netter både i Las Terrazas og Soroa. Gåturene er barnevennlige og opplevelsesrike.

 

arrival.jpgDet er åpenbart større interesse for å besøke Las Terrazas i 2018 enn det var for fire år sida. Mange er dagsturister, men det er også flere som overnatter.

Vi dro dit på grunn av de grønne åsene i Sierra del Rosario,  området ble erklært som naturreservat av Unesco i 1984. Jeg hadde lest om alle turmulighetene der i en guidebok.  Guide og tur kan du bestille på det offisielle turistkontoret, Rancho Curujey.  Det er obligatorisk med guide og det koster litt. Men det er verdt pengene. Guidene snakker flere språk og har solide kunnskaper om fauna og flora. Du får mye mer utbytte av en tur med guide.

Første gang vi var der, møtte vi opp på hotellet el Moka, der det sto en gruppe og venta på guiden. Han starta med en runde i nærområdet og fortalte historien om Las Terrazas.  Han pekte på noe som ligna på Obos blokker og rekkehus- ikke akkurat det en forventer å støte på i et naturreservat. De var ikke til utleie, det er/var boliger for dem som bor og jobber i dette lille samfunnet som oppsto på 1970 tallet. Et av løftene etter revolusjonen var å fremme utvikling i rurale strøk, skole og utdanning skulle være tilgjengelig for alle, de skulle dyrke og være selvforsynte med mat. Innbyggerne ble oppfordra til frivillig innsats i et storstilt regjeringsfinansiert  prosjekt for bærekraftig, grønn utvikling. De ble inndelt i brigader som skulle plante trær i Sierra del Rosario hvor det ikke var noen trær igjen. De var hogd ned for å lage kull.  Brigadene måtte rydde unna og lage terrasser i fjellsida for å unngå erosjon.   Derav navnet, Las Terrazas,  Når det gjelder trær og grønne landskap, har de lyktes, men i dag er det turisme de fleste innbyggerne er involvert i.

IMG_2715
avisutklipp fra nybyggingen av terrasser

Historien var interessant nok, men tok sin tid og jeg skjønte fort at vi hadde kommet i feil gruppe.  Vi måtte skynde oss tilbake til guidekontoret,   men de hadde ingen ledige guider dessverre. Var det mulig å slå følge med to andre franske turister som var klare for avmarsj? Ja visst. Forsinkelsen kom beleilig da det viste seg at vi hadde fått verdens beste veiviser. Bedre guide enn Anaïs, fantes ikke, var vi enige om. Hun snakka fem språk flytende, og tok seg god til å forklare om landskapet vi befant oss i, lokalkjent som hun var, og hadde imponerende kunnskaper om fugler, dyr, planter og trær.  Det var på den turen jeg lærte om den unnselige mimosa blomsten som lukker og åpner seg. Det hender guidene tar deg med på en annen tur enn du har bedt om, fortalte det franske paret, de gidder ikke gå så langt. De hadde opplevd at en rute de hadde bestilt over fjellet ikke ble noe av fordi guiden mente den var for strevsom. Denne gangen sørga vi for å bestille både guide og hva slags tur vi ville gå noen dager i forveien gjennom casa particular.

IMG_2696
Oppstiging til Loma del Taburete

De to turene vi har gått er ikke så krevende at en trenger guide for å finne fram i terrenget.  Men de er ikke merka. Av en eller annen grunn er det forbudt å gå på stiene i Las Terrazas uten guide og det samme har vi opplevd andre steder i landet. Hvordan de klarer å kontrollere det, er en annen sak.

Det er flere valg, noen er korte, andre lengre.  El Contente er en 8 km tur som går mellom to fjell og ender i Rio San Juan. Ikke mye stigning, en grei tur. Den andre som vi gikk i år, heter Loma del Taburete. Loma betyr et lite fjell, en ås,  taburettfjellet, og navnet viser til fasongen på det lille fjellet. Den er mer krevende, bratt opp i kronglete skog, og enda vanskeligere å gå ned i løs sand. Men den er ikke så lang (7 km)  og anbefales på det varmeste. Fjellene i dette området er ikke  høye, rundt 4-500 m.

 

IMG_2698IMG_2704.JPGIMG_2699.JPG

Che Guevara monumentet på toppen av Loma del Taburete

Grunnen til at vi ville opp på det fjellet, var at det skulle finnes et minnesmerke der over Che og en gruppe menn fra Las Terrazas som var med han til Bolivia. Vi hadde snakka med et par turister i Playa Larga som fortalte om det, men vi var ikke sikre på om det stemte, ettersom det ikke var nevnt i min gamle Rough guide.

Det er et utrolig vakkert monument, både beliggenheten og utformingen. Fra den grønne, frodige toppen kan en se helt ned til kysten på klare dager, og vi gikk en solrik, klar dag.  Denne turen ender også i Rio San Juan som lenger ned danner bassengene,  Banos de San Juan. Der kan en bade i friske, naturlige basseng, og bare den opplevelsen etter en svett tur, er grunn nok til å komme seg dit til fots. Selve premien.   Det er også en bra restaurant der eller en kan ta med  egen mat, ettersom det er tilrettelagt for grilling og picknic i området.  Det er vanlig i helger og på fridager at familier slår seg ned der for dagen. Herlig, innbydende og livlig. Om du har lyst til å overnatte, kan du leie ei hytte der.  Det hadde vi egentlig planlagt, men slik gikk det ikke. Det koster 25 cuc natta for ei enkel hytte, og da kan du ta morgenbad dagen etter før andre turister kommer strømmende til.

Det går  bilvei til Banos de San Juan, det er bare 3 km fra Las Terrazas. Men det er definitivt mye morsommere å gå over fjellet. Denne gangen gikk vi bilveien tilbake, nokså kjedelig, men ikke mye trafikk.

IMG_2709
Oversikt over Rio San Juan
IMG_2707
Banos de San Juan

En utfordring i Las Terrazas er overnatting. Det er ikke så mange casas particulares der, så det er lurt å bestille på forhånd. Vi bestilte via tu familia cubana i Playa Larga. Til vår store overraskelse viste det seg å være det samme casa particular der vi bodde i 2014. Villa Duque. En veldig hyggelig og hjelpsom familie med 3 rom til utleie. Om en kommer kjørende i bil, må en betale inngangspenger for å komme inn i Las Terrazas. Men når sjåføren fra ditt casa particular kjører deg i sin bil, betaler du ikke. Hotel el Moka er det eneste hotellet, det ligger i sentrum. De samarbeider med turistkontoret om guiding og turer. Det ligger flott til på en høyde med store trær og grøntområder, men trenger oppgradering, mente noen av dem vi snakka med. Det er både musikk og dans der. Hotellets beliggenhet er mer praktisk enn å bo i Villa Duque,men det er alltid både hyggeligere og rimeligere å bo privat.   Vårt vertskap kjørte oss til sentrum når vi trengte det, mot litt betaling.

IMG_5506.JPGIMG_2712.JPG

Chevrolet anno 1955

En annen grunn til at vi ville til Las Terrazas var fordi vi hadde hørt om en fantastisk vegetarrestaurant der, El Romero.  Den ligger ikke langt fra hotellet med utsikt mot innsjøen. Den er liten og veldig populær, så det er best å bestille på forhånd. Det var lange køer da vi var der, men så var det også Valentines day, 14. februar..  Det er vanskelig å finne vegetarmat på Cuba, det går mest i kjøtt og fisk. På El Romero, tryllet de fram de lekreste drinker, hovedretter og desserter, alt vegetarisk.

Las Terrazas har også blitt stedet hvor kunstnere etablerer seg, keramikere, malere, fotografer, forfattere, musikere. De bor i små hus nærmere Plaza Comunal. Et av husene som ligger ved den kunstige innsjøen, tilhørte Polo Montanez, en berømt og populær musiker,  sanger og låtskriver som ble født i Sierra del Rosario,  ikke langt fra Las Terrazas.  Han kom fra en barnerik familie og ble døpt Fernando Borrego Linares, kalt Polo. Kunsternavnet Montanez, fikk han fordi han kom fra fjellene. Varemerket hans var «guajiro natural», han var en vanlig bonde, som kjørte traktor, melka kuer, lagde kull og jobbet på familiegården. Fra han var ganske liten gikk han med faren fra hus til hus for å synge og spille i selskaper og større forsamlinger. Veien fra omreisende sanger til ikke bare nasjonal, men internasjonal berømmelse virket uoverstigelig. Han skrev mange sanger som han gjemte i en skuff, og fortsatte å spille på forskjellige turiststeder.  På midten av 80 tallet dannet han gruppa Cantores del Rosario.  De sang blant annet på hotell Moka.   Tilfeldigvis ble han kjent med eieren av Lusafrika, et kjent platekompani og fikk utgitt noen plater der. Dermed var det gjort. Hans folkelige bakgrunn ble slått stort opp. En ekte guajiro natural, bondegutten  som skrev sanger fra Sierra del Rosario og livet i fjellene.  Han ble særlig populær i Colombia, deretter i Frankrike og andre europeiske og latinamerikanske land.

IMG_2713IMG_2716.JPG

Utstilling i huset til Polo Montanez som ligger ved innsjøen

Polo Montanez døde i en trafikkulykke i Pinar del Rio i 2002, bare 47 år gammel. Vi snakka med flere om den folkekjære,  lokale musikeren og hans endelikt. Han «tomava», mente de, han drakk for mye, han var alkoholiker, lik mange andre cubanske musikere, bl.a. Benny Moré, som også døde i ung alder.  Det gikk flere rykter om hvordan det hadde skjedd. Han hadde fått en bil i gave av regjeringa, og det var tre personer i denne bilen da de kjørte hjemover en mørk natt. Å kjøre om natta er ikke å anbefale verken på Cuba eller i andre lignende land der det er så som så med belysning på veien. Han skulle passere en bil, det var glatt etter regnvær og han frontkolliderte med en som kom i motsatt retning.

Det virker som han er blitt enda mer populær etter sin dramatiske død. Turistgrupper besøker det beskjedne hjemmet hans i Las Terrazas, det var stinn brakke da vi var der, og bilder og tekst forteller om hans liv og kunsteriske karriere. Broren hans selger cd’er med Polos musikk og lar seg avbilde med turister. Det er bevegende å høre Montanez’ livshistorie og se videoer fra hans konserter, musikken hans høres overalt, og cubanere blir veldig emosjonelle når de hører den musikken, de feller en tåre og vil gjerne snakke om han. At en vanlig, fattig bondegutt kunne nå så langt, er de stolte av.  Kulturhuset i Vinales har som tidligere nevnt, kalt opp senteret sitt etter han.

IMG_5500.JPG
Ved inngangen til Soroa, Castillo de las Nubes i det fjerne

IMG_5503.JPG

16 km. sørvest for Las Terrazas ligger Soroa, en liten landsby med fine attraksjoner. Det går an å kjøre bil dit fra Las Terrazas uten å passere motorveien, en hyggelig, liten tur. Casa particular hjelper deg med det, vi betalte 12 cuc for transporten.

IMG_2633
Oppstiging til El Mirador

Neste dag tok vi først turen opp til El Mirador, som starter ved parkeringsplassen. En bra stigning med trapper mot slutten, det tok ca 40 minutter opp til fjelltoppen, med fin utsikt over området. Underveis støter du kanskje på en liten bod der det står en mann og selger små søte bananer og ananas. På veien opp før du tar bratt til høyre, ser du  en sti som går  rett fram og videre inn i jungelen – det er mange turmuligheter i området som ikke er så godt kjent.

IMG_5470
El Salto
IMG_5469
Bassenget i el Salto

Neste mål el Salto, et vannfall på 20 meter. Der betaler man inngangspenger. Det er ikke så langt til vannfallet, det går bratt nedover og noen steder er det trappetrinn. El Salto ligger fint til, men det er ikke på langt nær så imponerende som El Nicho for eksempel, lite vann i fossefallet og  lav vannstand i bassenget.  Likevel tok vi oss en dukkert. Her er det også noen som selger leskende drikker og frukt.

IMG_2667IMG_2645-1IMG_2646

Det vi ble mest overrasket over, var en tredje attraksjon, orquideario, en botanisk hage med orkidéer, andre blomster og flotte trær.

Vi kom etter stengetid, men fikk adgang likevel så lenge sola ikke hadde gått ned. Klimaet er ideelt for blomstene. Hagen ble påbegynt i 1943 av en advokat, Tomas Felipe Camacho fra Kanariøyene (!), og fikk navnet Rancho Pilila, etter hans yngste datter som døde i ung alder. Den er nydelig tilrettelagt med små springvann, grotter og skulpturer blant de mest fargerike blomster og imponerende trær. Små benker der en kan sitte og nyte utsikten. Det er også en liten kafé der, men den var stengt da vi kom.  Det som gjør den eksotisk og spennende er beliggenheten midt i jungelen.

IMG_2663IMG_2659

IMG_2656.JPG
Utsikt mot fjellet fra den botaniske hagen

Om du følger den asfalterte veien lenger oppover, kommer du til El Castillo de las Nubes, der  er det hotell og restaurant.  Vi traff noen kinesiske jenter som bodde der, de hadde akkurat kommet tilbake fra en lang ridetur i jungelen. Flere turmuligheter derfra. Med guide, selvsagt. Men stort annet er det ikke å gjøre der oppe. Hotellet var dyrt i forhold til standarden, mente de kinesiske turistene. Utsikten fra toppen er hvert fall gratis, og særlig fint ved solnedgang.

IMG_5498IMG_2692.JPG

Etterpå satte vi oss på en benk nær restauranten ved parkeringsplassen og lyttet til kveldskonserten i trærne mens vi nøt en kald øl.

IMG_2689-1.JPG
Et blanda kor med fugler sang kvelden inn

Vi overnatta på et hyggelig casa particular et godt stykke fra attraksjonene – vertskapet kjørte oss fram og tilbake. Om man ønsker litt mer komfort, er Villa Soroa et  alternativ. Det ligger rett ved den botaniske hagen og er et stort kompleks med bungalower,  og grønne plener. De kan også arrangere fotturer. Overnattingssteder er ikke noe problem i Soroa, som har langt flere casa particulares enn Las Terrazas.

IMG_5502.JPG
hyggelig hilsen  på Valentine dagen fra Casa Oliva i Soroa

Selv om opplevelsene sto i kø i Soroa og Las Terrazas, er det fortsatt mange, mindre kjente perler igjen som vi gleder oss til å utforske –  neste gang.

Neste reisebrev blir nok det siste. Vi får se hvordan vi får sagt adjø denne gang til Cuba.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s