Playa Larga og Grisebukta

Reisebrev 6matanzas-map

Sauls nabo kjørte oss til Playa Larga, kona hans var med og hun peker og forklarer underveis. Vi skal bare til naboprovinsen Matanzas, men det tar to timer å komme dit fra Cienfuegos. Matanzas er en provins som har kystlinje og strender både i nord og sør. Grisebukta og Playa Larga i sør,  i nord  Varadero.

Playa Larga er ikke bare ei strand, det er et tettsted med mange små hus hvor det bor cubanere som har rom til leie,  ingen store hoteller, bare et lite hvor det ikke er noen gjester.  Sentrum er beskjedent, men de har både helseklinikk, skole, vekslingskontor (CADECA), internettbutikk (ETECSA), restauranter og vanlige butikker. På benkene i sentrum er det trangt om plassen. Der sitter både cubanere og turister med mobil og internett-skrapekort. Det er nemlig her det er dekning.  En oppfinnsom ung kremmer kan tilby Pina Colada for 1 cuc, servert i et innbydende hvitt plastglass.

Ved inngangen til tettstedet, ligger det en stor krabbe på utstilling, det er ikke tilfeldig for det kryr av levende krabber  i sesongen.  Fra april til juli kan det være vanskelig å kjøre bil nedover den øde veien i Ciénaga de Zapata på grunn av  horder med krabber som er på marsj til havet for å legge egg.   Utenfor sesongen holder de på med andre ting. I et blomsterbed med grønne planter i hagen til casa particular der vi bodde i, så vi en stor krabbe som forsynte seg av de grønne bladene.

IMG_2568

IMG_2573
vår vertinne i Playa Larga

Vi bodde i et hus som påsto at de var Tu familia cubana, din kubanske familie,  det hørtes pretensiøst ut, men stemmer faktisk, det blir din familie om du er der lenge nok. Igjen ble vi lenger enn  planlagt, i stedet for 3 dager ble det ei uke. En kan trygt kalle Playa Larga er et laidback sted. Det var sol og varmt hver dag og ettersom vi ikke hadde noen bestemte planer, kunne vi ta det med ro, sitte lenge ved frokostbordet og prate med familien, følge med på de daglige rutinene. Alt fra grønnsaker og frukt til feiekoster blir solgt fra vandrende butikker. Selgerne roper ut priser og kvalitet på varene fra bilvinduet eller de kommer med sykkel eller med produktene i ei kjerre. Så begynner tu familia cubana forberedelsene til lunsj og middag, risen må renses, bønnene likeså og vi må ta stilling til hva vi skal ha til middag, krabbe, hummer, reker, fisk, kylling, eller en blanding av litt av hvert. Desserter er det også,  hjemmelaget flan (karamellpudding) eller pudim, som er noe annet, men like godt.

IMG_2511IMG_2519

Noen dager tar vi morgenbad før frokost. Da er det stille på stranda. Det tar fire minutter å gå dit. Playa Larga stranda er annerledes enn andre strender vi har besøkt på Cuba.   Den mest berømte  ligger  i samme provins, men i nord, Varadero. Et kjent og yndet turiststed.  Vi har bare sett den på bilde,  kan hende tar vi en titt innom en gang.    Å bo der frister ikke.  Varadero og Playa Larga er ikke bare på motsatt side av kysten, men de er like forskjellige som natt og dag.

Stranda er rein og upretensiøs, den er ikke lang, du kan gå en liten tur fram og tilbake, vannet er ikke klart, det ser heller grumsete ut. Det kommer av bunnforholdene og vindretningen. Selv om det blåste litt hver dag, hindrer det ikke oss i å svømme langt utover i bukta. Langs stranda er det små hus, med rom til utleie, og noen få restauranter og barer. Om kvelden er det grupper som spiller og en kan danse i sanda.  Du kan leie solseng eller legge deg under kokospalmene. Hvis du syns musikken fra baren blir for høy, kan du flytte deg  til en roligere del av stranda der det ikke er hus.  I helgene er det musikk og dans i sentrum også.  En kan gå turer i området, enten til fots eller på sykkel. En gang om dagen går det Viazul buss fra Playa Larga til Havana.  Det er bare en to timers reise.

Det er mye annet å oppleve. Ciénaga Zapata er en nasjonalpark og vi ville dra på ekskursjon til Enigma de las Rocas, Gåtefulle grotter/steiner. Guiden kommer med sjåfør som henter og bringer. Alt må gå via guidekontoret der vi betaler 15 cuc p.p i inngangspenger og 25 cuc for kjøring og guiding.

IMG_2530Det gåtefulle med steinene og grottene, er at man ikke kan forklare hvordan underjordiske grotter med dypt vann så klart at man kan se bunnen, har oppstått. En  gang for tusener av år siden, har taket på grotten falt ned. Det er flere av dem. Det samme fenomenet finner man på Yucatán halvøya i Mexico, der det er et mye større område med langt flere slike grotter, eller cenotes, som det kalles på spansk.  På turen i enigma de las rocas går det en sti ned til en cenote med fristende grønnblått vann.    Og jeg blir dødsmisunnelig på turistene som kommer etter oss, som har vært forutseende nok til å ta med badetøy og kan kaste seg ut i vannet (der det ikke var krokodiller!)

IMG_5412

På denne turen får vi også se og høre nasjonalfuglen Tocoroco og Todi, se de rare små krokodillene, fisker, trær og planter. Guide er obligatorisk , det fins ikke brosjyrer eller forklaringer, knapt oversikt over stiene på guidekontoret. Vår kubanske guide er kledd i et smart «guide» antrekk, han har  t-skjorte med bilder av fugler, en fin fuglebok i handa og  kikkert på magen.  Han snakker med heavy amerikansk aksent og svarer vennlig og ivrig på hvert spørsmål. Kollegaen hans  ser ikke ut som en guide, han ser helt vanlig ut, har ikke fuglebok, låner bort kikkerten sin til en turist i gruppa, er flink til å kalle på fuglene og han har bilde og lyd av dem på mobilen sin. Dessverre snakker han ikke så godt engelsk. Når turen er over og alle er fornøyde, begynner den smarte guiden med fugle t-skjorte å klage over hvor vanskelig alt er på Cuba. Lønningene er lave, her er det diktatur, ingen frihet, og  dere aner ikke hvor mange som har flykta fra landet.  Det er som om han forteller oss det fordi han tror vi ikke har noe kjennskap til Cuba, og siden vi  kommer fra  land som flyter av melk og honning, kan vi sette oss inn i hvor sørgelig annerledes det er her. En annen norsk guide vi traff i Havana som var på tur med 30 nordmenn, mente at det dessverre fantes flere cubanske guider som nedsnakka landet sitt.  Hvis man er prisgitt en slik guide fordi man ikke kan språket eller kjenner Cuba, får turistene ensidig informasjon og sprer den videre til andre.

img_2533-1.jpg

Neste dag kommer en skranglete gul skolebuss og henter oss utenfor vårt kubanske hjem. Vi skal besøke en annen cenote, cueva de los peces, en underjordisk grotte, som er 70 m dyp. Det summer av alle slags språk i bussen, flertallet av turistene skal dykke i havet, mens vi holder oss til snorkling og svømmetur. Vi har fått låne to snorkler i vårt casa particular.  Vi prøver  først snorklene i det krystallklare grønne vannet i sjøen. Det er den samme bukta, men vannet er klarere, saltere og mer innbydende her. Vi håper å se fargerike fisker i det klare vannet,  men fisker er det ikke mye av, selv om bilturistene ved siden av oss blir oppfordret av guiden sin til å lokke dem fram ved å kaste mat i vannet. Det er ikke særlig behagelig å svømme med loffskiver rundt seg og det ser ikke ut at fiskene lar seg friste heller. Vi må svømme lenger  ut for å se dem, men det er stusselige greier for oss som har sett fiskelivet i Rødehavet utallige ganger. På den andre sida av veien ligger Cueva de los peces. Den er lang, smal og dyp, det er allerede mange turister der, men det kommer flere etter lunsj, får vi høre.  Veldig fint å snorkle, sikkert enda bedre å dykke. Sola skinner gjennom vannet og ned til bunnen, trolsk å svømme innover på stadig smalere område. Når det er fullt av folk, er det kamp om plassene i vannet. Det er en grei restaurant på området, der spiste vi to retters lunsj. Bussturen inkl. eventuelle inngangspenger kosta 10 cuc p.p.

Grisebukta heter Bahia de Cochinos på spansk, Bay of pigs på engelsk. Navnet er verdenskjent på grunn av den nordamerikanske invasjonen  som endte med et ydmykende nederlag  for USA. En pinlig historie som de helst vil glemme. Men amerikanere som kommer hit på besøk, sier vår guide i museet i Playa Giron, ber om unnskyldning. De har ikke vært klar over hvor alvorlig  angrepet var.

Husverten vår i Havana mener at amerikanerne fortsatt bærer nag til Cuba på grunn av det forsmedelige nederlaget for 57 år sida. De tilgir dem aldri.  Det er mange grunner til at den evigvarende konflikten mellom USA og Cuba ikke blir løst, det som skjedde i Bahia de Cochinos i 1961 er en av dem.

Jeg lurte på hvorfor det het Grisebukta. Hadde det noe med invasjonen å gjøre, at amerikanerne var pigs? Men bukta og navnet har jo eksistert lenge før 1961 og hvor stammer navnet fra? Hadde det vært griser der? Jeg  spurte både guider og vertskapet på casa particular, og fikk svar som tyda på at ingen kunne si det sikkert. En mente det var fordi det hadde vært så mange dyr  på Zapata halvøya en gang.  Jeg klarte ikke å se for meg en haug med griser i den skogen. Lå de og fløt ute i bukta?  Halvøya er et stort sumpområde, uframkommelig og ubarmhjertig, ingen ville vel holde griser et slikt sted? Zapata navnet stammer ikke fra den meksikanske revolusjonshelten, men er navnet på godseieren som i sin tid fikk tildelt halvøya av den spanske kongen. Det er et rikt dyre- og fugleliv der fortsatt, og kanskje har det vært  andre ville dyr der også, men det med grisene stilte vi oss tvilende til.  En annen teori er at «cochinas»  er blitt forvekslet med navnet på en fisk som er vanlig i bukta, en såkalt «triggerfish»(Balistes vetula). Vet ikke hva den heter på spansk, men på Cuba har de jo så mange ord de finner opp sjøl, så det er muligens en rimeligere forklaring. Et tredje forslag er at «snuta» på halvøya Zapata ligner på en grisesnute.

IMG_2543.JPGPlaya Larga ligger innerst i bukta, skjermet for store bølger, der er det rikt med fisk, kunne vår husvert fortelle, som var en pasjonert fisker. Han viste oss bilder av storfisker han og naboen hadde fanga  i nattens mulm og mørke. De dro ut med lykter og fangstredskaper i en liten båt og kom nesten alltid tilbake med noen godbiter. Derfor visste vi at fisken vi spiste var fersk. Det er ikke bare å dra ut, det er en vitenskap å tolke vær- og vindforhold, månen og andre stjernetegn før de legger av sted.

IMG_2551

På den ene sida av bukta ligger halvøya Zapata (Cienága de Zapata), og på den andre  Playa Giron.  Der er museet som både forteller  om revolusjonen i 1959 og invasjonen i 1961,  Et lite museum,  men veldig interessant fordi det viser både den store og den lille historien. Den store om revolusjonen i 1959 og om hva som skjedde etterpå når leiesoldater fra nordamerika og andre land i mellomamerika  forsøkte å styrte Castro. Den lokale innsatsen fra kvinner, menn og barn viser cubanernes heroiske innsats for fedrelandet og sine ledere.

Fidel Castro og hans venner var i eksil i Mexico der de planla revolusjonen.  I november 1956 satte båten Granma kursen mot Cuba. Om bord var det over 80 menn. Den lille båten var overbelasta, været var dårlig  og de kom ut av kurs.  Dermed rakk de  ikke fram til avtalt tid og sted på Cuba der Celia Sanchez venta på dem. Hun skulle bringe dem i sikkerhet. Først tre dager seinere  havna de et annet sted,  i Playa las Colorados.  Motoren trakk sitt siste sukk og de måtte vade i land.  I et sumpområde med tett ugjennomtrengelig vegetasjon, slitne og medtatte måtte de ta seg fram i jungelen med tung oppakning og  kutte siv og trær med machete for å lage vei.   Vi har vært på Playa las Coloradas og sett dette ugjestmilde landskapet, det er utrolig at de klarte å forsere det. Planen var at de skulle gå videre til Sierra Maestra og fortsette kampen derfra. Men på vei dit ble de møtt av skuddsalver fra Batistas tropper som lå og venta på dem. Bare en liten gruppe på 11 menn, det strides om antallet, klarte å komme videre og installere seg i fjellene. Hadde det ikke vært for Celia Sanchez forberedelser på bakken, hadde de ikke klart seg.

Den cubanske revolusjonen er full av  tilfeldigheter og overraskelser. Slaget  i Playa Giron i 1961 føyer seg inn i den rekka.

Etter at Castro kom til makta  i 1959, fortsatte  kampen mot diverse kontrarevolusjonære grupper på Cuba i mange  år. Tidligere cubanske militæroffiserer  flykta til Usa og andre land i mellomamerika og danna paramilitære grupper. Brigade 2506 var en slik  gruppe som ikke bare besto av eksilkubanere men leiesoldater fra andre land. Med støtte fra  CIA og USAs president ble den storstilte invasjonen planlagt. De skulle angripe både fra lufta, sjøen og med infanteri. .

Luftangrepet var totalt mislykket. De amerikanske bombeflyene hadde kubansk maskering og ble styrt av eksilkubanere. Hensikten med bombingen var å ødelegge Cubas luftvåpen. Flyene, som tok av fra Nicaragua,  ble skutt ned av cubanerne.  Castro hadde allerede fjernet og kamuflert sine egne fly, så de var intakte.  To dager etter landa brigade 2506 i Playa Giron. Men Castro, som hadde fått vite hvor fienden befant seg, flytta basen sin til et annet sted og kommanderte sine styrker til å slå inntrengerne tilbake.  Zapata halvøya var som kjent ikke det beste stedet å gjemme seg, de undervurderte både terrenget,  sumpområdets utfordringer og cubanernes kampvilje.    Det ble et dundrende nederlag.  I løpet av tre dager var det hele over. Flere hundre cubanere ble drept. Men Cuba sto mer samlet og konsolidert enn før.  De hadde all grunn til å feire den store seieren over sin mektige nabo Det var grunn til å takke amerikanerne for invasjonen sa Che ironisk, fordi den hadde vært en enestående politisk gave til Castro, aldri før hadde Cuba stått mer samlet.

IMG_2557.JPG
Guding i Giron muséet

Hvordan i all verden klarte cubanere å vinne slaget?, lurte vi på.  De hadde såvidt begynt å få hjelp fra Sovjet militært, men ikke nok til at det kan forklare seieren, mente flere vi snakka med.  Det var bare to år siden revolusjonen og de hadde fersk erfaring med lokal organisering. Fidel Castro var en god strateg. Ikke bare militæret,  men vanlige folk ble mobilisert. Alle mann til pumpene, både menn, kvinner og barn. De hadde brennende hjerter, en overbevisning om at de måtte forsvare det de hadde oppnådd,  i motsetning til en tvilsom gruppe leiesoldater med bedre våpen og utstyr. Og inntrengerne var ikke på hjemmebane, de kjente ikke terrenget.

Det er verd å se filmen om invasjonen som blir vist i museet, og selv om det er mye tekst og mange bilder som forklarer hendelsen, er det en god idé å ha en lokal guide som kan utdype historien.

I neste reisebrev skal jeg ta for meg hva vi opplevde i Las Terrazas og Soroa.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s