Madame Curie, en foregangskvinne

I 2017 var det 150 år siden Marie Curie ble født. Det ble jeg minnet på da jeg var i Panthéon i Paris sist høst og fant en liten minneutstilling om henne.  Egentlig har jeg aldri visst så mye om Marie Curie utover at hun vant nobelprisen sammen med mannen sin Pierre Curie. En dame i Panthéon, ikke mange av dem der, bare Madame Curie og to andre. Curie var den første, som hun var på flere andre områder. Og hun hviler ikke i krypten på grunn av sin store, frivillige  innsats under første verdenskrig – noe jeg forøvrig aldri hadde hørt om – eller på grunn av kunstnerisk eller politisk virksomhet, men fordi hun var en fremragende naturvitenskapelig forsker. Hun var den første kvinnen som vant en nobelpris og den eneste  som har vunnet den to ganger innenfor to forskjellige vitenskapelige områder! I 1903 i fysikk og i 1911 i kjemi. En av gutta, av de store gutta, det er helt utrolig at en dame født i 1867 kunne nå så langt i vitenskapelige, akademiske kretser i Frankrike. Derfor kjøpte jeg ei bok om hennes liv, skrevet av hennes yngste datter, Eve Curie. Boka kom første gang ut etter morens død, i 1937,og i fransk utgave et år seinere. Først i 2017 kom den i en fransk pocketutgave (folio). I 1943 ble det også laget en film om henne, basert på boka, den ble nominert til flere Oscar priser. Boka til Eve Curie vant også en høythengende pris.

Jeg må si at jeg både grua og gleda meg til å lese ei bok på fransk  på over 500 sider om en forsker som hadde fått nobelprisen i fysikk og kjemi. Det ville sikkert bli langtekkelig og vanskelig å forstå hva hun og mannen hadde forska på, skrevet i et ugjennomtrengelig  vitenskapelig språk fra 1936!. Men tunge partier kunne jeg jo bare hoppe over. I stedet ble boka en stor overraskelse. Den er skrevet spennende, lett, elegant av en dreven forfatter. Jeg lærte utrolig mye og det er bare å slutte rekkene og bøye seg i støvet for Marie Curie, ei imponerende dame og et forbilde for andre. Det er mye å gripe fatt i både av hennes liv og virke, men det jeg er mest imponert over er hennes altoppslukende faglige interesser,  forskningen, hun tenker på det dag og natt og arbeider og oppfører seg som en mann. Hun står også for noen moralske prinsipper som hun følger til det ytterste. Verken hun eller Pierre Curie interesserte seg  for å tjene penger på oppfinnelsen av radium,   det var å bringe forskningen videre som var deres eneste motiv.

Boka starter med oppveksten i Polen. Denne første delen er helt nødvendig for å forstå hva som skjer videre. Hun het Mania Sklodowska og var yngst i en søskenflokk på fem. Faren hennes var professor i matematikk og fysikk og kom fra en kjent adelsfamilie. Moren hennes dør tidlig av tuberkulose og det samme skjer med den eldste søsteren.

På den tida Mania ble født var Polen underlagt det russiske tsarveldet. Barna ble tvunget til å lære russisk og kjenne Russlands historie bedre enn den polske. Opposisjonelle polakker ble undertrykt og kneblet, men det oppsto illegale grupper som underviste barn i polsk språk og historie. Mania og hennes søsken fikk undervisning både av faren og på skolen, og særlig Mania viser seg tidlig å være en uvanlig intelligent og begavet elev i alle fag. Hun lærer seg både russisk og russisk historie. Problemet oppstår når hun vil inn på Universitetet etter videregående, der kvinner ikke har adgang i hennes hjemland. Den opposisjonelle faren blir også straffet økonomisk, men forsøker så godt han kan å holde fanene høyt slik at alle barna kan fullføre videregående.

Samholdet i familien er sterkt og særlig Mania utviser en eksepsjonell omsorg og selvoppofrelse for den eldre søsteren Bronia slik at hun kan få reise til Frankrike og studere medisin. De inngår en avtale om at Mania skal arbeide som guvernante på landet noen år for å hjelpe søsteren økonomisk, og deretter at Bronia skal hjelpe Mania med universitetsstudier.  Faren bidrar også så godt han kan. Det skal ta tre år før Mania kommer tilbake til Warsawa, tre år uten mulighet til å studere og lese, hun er blitt «doven» forteller hun og har lagt seg ut av all den gode maten på landet. Livet på landet er ikke bare kjedelig, der blir hun god til å danse og det er stadig selskaper og fest. Ikke minst lærer hun å holde ut, men da hun blir kjæreste med sønnen i huset, vil ikke familien gi han godkjenning til å gifte seg med en fattig guvernante.

Først som 24 åring drar Mania til Paris hvor hun får bo hos sin søster og svoger. I løpet av kort tid oppnår hun lisensiatgrad i både fysikk og matematikk med strålende resultat. Bare 7 av de 27 kvinnene som studerte på Vitenskapsakademiet var utlendinger. Det siste året får hun et stipend som gjør henne i stand til å fullføre studiene. Hun liker ikke å ta imot penger, men vil klare seg uten hjelp. Selv hadde hun ikke tenkt å søke men det  var en annen som foreslo det for henne og hun hadde ikke råd til å takke nei. Etter det siste studieåret, leverer hun imidlertid tilbake stipendbeløpet til komitéen! Det kunne komme en annen fattig og begavet ung student  til gode, mente hun.

Kjærligheten mellom Marie og Pierre Curie er neste kapittel i Madame Curies liv. Han er forsker i kjemi og fysikk i Paris, 35 år, 8 år eldre enn Mania og innbitt ungkar.  Men han faller dypt og inderlige for den vakre og begavete polske forskeren som er like oppslukt av forskning som han. Endelig har en funnet en kvinne han kan dele sin lidenskap med og han klarer å overtale henne til å bosette seg i Paris der de kan forske sammen på et område han har holdt på med:  magnetisme. Marie har fått et bestillingsoppdrag han hjelper henne med. Pierre Curie er allerede en kjent forsker, han er utradisjonell og går sine egne veier.  Som Marie er han ikke opptatt av status og penger, han hater konkurranse og smisking for å oppnå posisjoner og berømmelse. Han er en fritenker og lite ærgjerrig på egne vegne. «Om det er meg eller en annen som publiserer et vitenskapelig resultat, spiller ingen rolle, sier han, det viktige er at det blir publisert». Med den holdningen tar det lang tid før han oppnår en status han fortjener, han er ikke ambisiøs nok. Pierre legger sitt eget arbeid til side og konsentrerer seg om å hjelpe sin kone i det som skal bli hennes doktorgradsarbeid. Temaet for doktorgraden er stråling fra uran, og de bruker et elektrometer utarbeidet av Pierre og broren hans for å måle stråling, som de kaller radioaktivitet.

Hva ekteparets forskning går ut på er interessant og godt forklart i boka. Faktisk veldig spennende! De finner et materiale som er mye mer radioaktivt enn uran, og kaller det polonium (etter Maries hjemland) og senere finner de det de kaller radium.

Det omfattende arbeidet med å isolere de nye grunnstoffene er både dyrt og svært tidkrevende,  i tillegg til det utsetter forskerne seg for stråling. De arbeider i et kummerlig laboratorium, der det er kaldt og fuktig, men ingen kan tilby dem noe annet.

De høster til slutt heder og berømmelse da de sammen med Henri Becquerel får nobelprisen i fysikk i 1903. Det svenske akademiet hadde tenkt å utelukke Marie Curie og bare gi prisen til Becquerel og Pierre, men først da Pierre får kjennskap til det og klager, blir Marie inkludert i det gode selskap. Veien dit har vært lang og hard og det er gripende å lese om de meget beskjedne inntekter de har og hva de har måttet forsake. Marie forstår at hun må publisere de oppsiktsvekkende forskningsresultatene med én gang for at hun skal bli tilkjent æren for dem. Hun understreker sin egen innsats i forskningen i biografien om Pierre Curie fordi hun visste at ingen ville tro at en kvinne kunne klare å utføre et så krevende og imponerende arbeid.

Selv ikke etter at de har fått nobelprisen, kan den franske stat gi dem bedre arbeidsforhold. Faktisk  oppnår de mer heder og oppmerksomhet i andre land enn Frankrike. De får utmerkelser og jobbtilbud fra andre universiteter, men  ingen av dem utstår  all viraken og oppmerksomheten rundt deres privatliv; det tar tida bort fra videreføringen av forskningen.

Under den vanskelige tida for ekteparet Curie da de forsket på radium og stråling, var økonomien anstrengt og arbeidsforholdene elendige. De levde enkelt og svært nøkternt, forskningen gikk foran alt annet. De inspirerte og støttet hverandre og selv under vanskelige forhold med lite håp om fast ansettelse og bedre lønn, mente de begge at det hadde vært den beste tida i deres liv. Det å bli berømt, gjennom den første nobelprisen, var en sterk påkjenning. Marie Curie var syk, det samme gjaldt Pierre, og de orket ikke foreta den lange reisen til Sverige om vinteren. All viraken og heltedyrkingen ble for mye for dem.  Marie var  beskjeden, men svært ærgjerrig og arbeidssom. Å komme fram til resultatene krevde tålmodighet og pågangsmot. Da de seinere reiser til Stockholm for å motta prisen, er det naturligvis mannen Pierre, som holder nobel talen. Det samme skjer når de seinere blir invitert til Royal Society i London for å forelese om radioaktivitet. Hun fikk som kvinne ikke lov til å snakke. Pierre er heller ikke opptatt av å være i søkelyset. Han vil tilbake til laboratoriet sitt.  De to har samme livsanskuelse, de er rasjonelle og agnostikere. Det pussige er at det nøkterne og arbeidsomme forskerparet seinere i livet skulle bli opptatt av det overnaturlige og delta i spiritistiske seanser!

Berømmelsen skapte ikke et bedre liv for Marie og Pierre, men flere bekymringer. Hvordan skulle de få tid til å fordype seg i forskningen når de ble gjenkjent overalt og måtte forholde seg til mennesker de ikke kjente? Å få tak i penger til å forske krever sitt. En ny industri oppstår, basert på radium og dens betydning for behandling av sykdommer. Men ekteparet Curie tar ikke patent på sin oppfinnelse som de mener tilhører menneskeheten og ikke dem personlig.

I denne livsfasen blir den yngste datteren født og ikke mange årene etter, i 1906, blir Pierre Curie drept i en tragisk trafikkulykke. Marie er knust, hun er alene med to barn og har mistet sin elskede mann og beste arbeidskamerat. Heldigvis er den økonomiske situasjonen bedre. Noen år seinere blir hennes privatliv en offentlig skandale da det blir oppdaget at hun har hatt et kortvarig forhold til forskeren Paul Langevin. Det er Marie som blir beskyldt for å ha ødelagt den stakkars mannens ekteskap og hun blir hengt ut i offentligheten og anklaget på det groveste av både venner og fiender. Hennes polske opphav og rykter om at hun egentlig er jødisk, blir trukket fram som mistenkelig. Hun er jo ikke fransk!  Denne saken tok nesten knekken på henne og på det tidspunkt var hun var allerede syk og ble operert for en nyresykdom. Hun trekker seg tilbake.

En skulle tro at Marie Curies forskningskarriere ble lagt på hylla og at hun mista livsglede og inspirasjon, men i stedet går hun over i en ny og produktiv fase, hun overtar der Pierre slapp. Hun blir ansatt som professor på Sorbonne universitetet, igjen den første kvinnen som fikk en slik posisjon,  og fortsetter med å forske.  Det gir henne en ny nobelpris i kjemi i 1911. Det var fordi hun hadde oppdaget radium og polonium. Når hun ikke har Pierre å støtte seg til, må hun klare det alene, og hun oppnår mye. Hun klarer å overtale den franske regjeringen til å etablere et Radium institutt som ble ferdig i 1914. Men det samme året starter første verdenskrig. Marie blir i Paris for å holde øye med laboratoriet sitt og Radium instituttet, mens døtrene bor trygt et annet sted.

Hun melder seg som frivillig. Det er i sannhet noe helt ekstraordinært hun engasjerer seg i. Særlig for en kvinne. Hun ser behovet for radiologiske sentra nær frontlinjene for å hjelpe legene som arbeidet der. Det bidrar hun med når hun klarer å få tak i røngenutstyr, biler, generatorer og utvikler mobile feltenheter. Utstyret ble brukt til å gjennomlyse sårede for å finne hvor kulene satt. På mirakuløst vis klarer hun å få tak i biler, hun kjører også selv, og de mobile enhetene ble kalt «petites curies», små curies. Hun blir direktør for Røde kors’ Radiologisk senter og får satt opp Frankrikes første radiologiske senter i 1914. Hennes 17 årige datter var med på ferden. Curie ledet til slutt 20 mobile radiologiske biler og det ble etablert 200 slike enheter ved feltsykehusene i krigens første år. Hun igangsatte også behandling med radium for sårede soldater. Minst en million sårede ble behandlet. På et tidspunkt ba den franske staten folk om økonomisk hjelp og hun bidro med nobelpris pengene. Hun ville også gi dem gullmedaljene fra Nobelprisen, men den franske bank nektet henne. Selv etter denne imponerende, patriotiske innsatsen fra en av Frankrikes største forskere, ble hun aldri hedret av staten for sitt frivillige bidrag.

I den siste livsfasen blir Madame Curie særlig hyllet for sine bragder i USA. Amerikanerne er vilt begeistret for denne kvinnelige forskeren og hun har flere velgjørere der som hjelper henne med å samle inn penger til videre forskning. Presidenten og andre kjente personligheter kappes om å ta henne imot.  Hun reiser med begge døtrene og må holde taler og være med på banketter over alt. Ikke hennes favoritt aktivitet, men støtten betyr mye, både økonomisk og moralsk .  En blir ikke profet i eget land, har hun fått erfare, og særlig ikke når en er kvinne. De er direkte pinlig at  Frankrike ikke har klart å gi henne den plass hun fortjener og de skynder seg med i gi henne en pris, som hun avslår.  Hun får mye oppmerksomhet i andre land og oppdrag for internasjonale organisasjoner. Og hun fortsetter å utvikle Radiuminstituttet i Paris der det blir produsert fire andre nobelpris vinnere, inkludert hennes eldste datter Irene og hennes mann. Hun har også stor glede av samværet med sine voksne døtre i denne livsfasen. 66 år gammel dør hun – dødsårsaken er levkemi antagelig forårsaket av strålingen hun hadde utsatt seg for. Hennes eldste datter Irene, dør også av det samme.

En må ta høyde for at boka er skrevet av hennes yngste datter og at den ble skrevet for lenge siden, på midten av 30 tallet. Bildet av moren er nok forskjønnet, hun omtales som geni og en ener på flere områder.  Hun er selvoppofrende, beskjeden på egne vegne, ikke opptatt av kvinnegreier, helt håpløs når det gjelder klær og  vil aldri bruke penger på unyttige ting, og absolutt ikke på møbler og utstyr i heimen fordi de krever for mye av den som skal rydde og vaske. Rasjonell kan man si, men samtidig er hun glad for å få barn og selv om hun nok ikke alltid var tett på dem, gjør hun så godt hun kan og har hjelpere rundt seg som tar over når hun er opptatt med annet.  Barna er mye alene, sammen med bestefar og blir tidlig selvstendige, men savnet sikkert både moren og faren sin. Datteren forteller at de heller ikke ble spesielt sosiale fordi foreldrene ikke hadde så mange venner. Når det gjelder barneoppdragelse og utdanning, er moren på banen. Hun og andre forskere danner en vitenskapsskole for egne og andre barn fra forskerfamiler. Barna får høre foredrag om hva forskerne driver med og blir tidlig interessert i oppdagelser og  forskning.  De dyrket også friluftsliv og fikk være med på turer utenfor allfarvei, fjellturer og fotturer der de levde et enkelt tilbake- til -naturen liv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s