Marvin ou la belle éducation

Denne franske filmen hadde nylig premiere i Paris mens jeg var der. Filmskaperen heter Anne Fontaine (hun som laget filmen Agnus Dei, omtalt tidligere på bloggen) og jeg vil kalle det et dristig prosjekt. Ikke på grunn av temaet, som handler om en gutt som blir hundset og plaget i et miljø med nulltoleranse for feminine gutter/menn. Det er absolutt plass til flere historier om gutter og jente som føler seg annerledes.

 

Fontaine ble inspirtert av Edouard Louis´ oppvekstroman Farvel til Eddy Belleguele, der han skriver om sin oppvekst i en landsby nord i Frankrike med store sosiale problemer, høy arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, vold, rasisme og sterk  forakt for menn som ikke er mandige nok.  En hjerteskjærende, strålende roman om en virkelighet mange franskmenn ikke har peiling på.

Fontaine ville ikke følge boka i ett og alt, men lage sin egen versjon som passet hennes filmatiske uttrykk.  Selv påstår hun at 70% av filmen avviker fra boka, jeg vil heller si at nærmere 70% stemmer overens med den. Budskapet kan selvsagt ikke måles med en prosentandel. Det er inntrykket vi sitter igjen med som teller. Resultatet avviker såpass mye fra boka, mente Louis og trakk seg. Det betyr ikke at han tar avstand fra framstillingen, men at avviket var for stort til at han kunne stå inne for det. Nå er det jo mange filmer som er based on a true story, der storyen ikke er så «true» og mye er lagt til og trukket fra.

Filmens hovedperson Marvin Bijou, blir ikke portrettert som kommende forfatter, men som skuespiller. Scenene veksler i tid mellom gutten som barn og som ungdom. Det fungerer stort sett bra, men jeg hadde ønsket en enda bedre forbindelse mellom tidsforskyvningene. Filmen følger hovedpersonen etter at boka (til Louis) ble skrevet/teaterstykket Marvin deltar i blir satt opp. Det kan være et grep Fontaine gjør for å få til en slags forsoning mellom den bortkomne sønn og familien, men jeg syns det er problematisk fordi det kan ta oppmerksomheten vekk fra den historien Fontaine vil fortelle om det oppstår en ny debatt om boka til Louis. Han ble av noen beskyldt for å være ensidig i sine beskrivelser av miljøet,  han rakket ned på «arbeiderklassen»  og noen tvilte på om det han skrev var sant.  Selv  mener jeg at Louis tegner et nøkternt bilde av familien sin, nøkternt og nakent og med en viss ømhet både når det gjelder moren og faren. Han inviterer oss inn i stua, kjøkkenet og soverommet, det samme gjør Fontaine, og det er utrolig virkningsfullt for å vise hvordan Marvin har det hjemme.

Ved en tilfeldighet begynner Marvin i en teatergruppe på skolen og med støtte og oppmuntring fra den kvinnelige overlæreren klarer han seinere å komme inn på dramautdanning i Paris. Han forlater familien og landsbyen og å prøver å finne en ny identitet i storbyen. I kunstermiljøet møter han likesinnede og som skuespiller i et stykke som handler om hans egen oppvekst, får han bearbeidet sin historie og blir mer moden og reflektert. Han tør å stå fram som den han er. Marvin Bijou skifter navn til Martin Clément.

Fontaine vil vise at en ikke er dømt til fortapelse selv om en er annerledes og har hatt en vond barndom. Å komme videre handler  både om egen styrke, tilfeldigheter og voksne som bryr seg om barn og ikke gir seg. Det samme gjelder Eddy Belleguele, som skifta navn til Edouard Louis, foretok en lignende klassereise og kom inn på en prestisjefylt skole i Paris og holder på med en doktorgrad. Idealet i landsbyen var å bli et ekte mannfolk,   hard og tøff, og det lyktes han ikke med, selv om han prøvde. Verken Marvin eller Louis blir framstilt som ofre. De ble sterke av å stå imot, av å tåle ydmykelser og fornedring, å tåle en støyt.  Takket være gratis høyere utdanning kom Louis videre og Marvin kunne begynne på teaterskole.

Marvins reise er rystende og bevegende, særlig innlevelsen i hvordan det er å være feminin gutt i et rått maskulint miljø. Mesterlig tolkning av Jules Portier som spiller Marvin som gutt  og av Finnegan Oldfield (fra filmen Cowboys, også anmeldt tidligere) som portretterer den unge mannen med stor følsomhet. Begge er uttrykksfulle, men Jules Portier er kanskje den mest imponerende.  Filmen er litt for lang syns jeg. Den varer i to timer. Det hadde ikke vært noe å tape på å kutte ned den siste delen.

En trenger ikke å ha lest Edouard Louis bok for å få utbytte av filmen. Det kan heller være en fordel å ikke ha lest den, så den kan tolkes på sine egne premisser. Jeg gir den terningkast fire, håper den kommer på norske kinoer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s