Hva vil folk si og litt om The Big Sick

Den modige og talentfulle filmregissøren Iram Haq er igjen på banen med et intenst, gripende filmdrama. Hun følger sporet fra den forrige filmen Jeg er din. Denne gangen er det et ungt stjerneskudd Maria Mozhdah som spiller Nisha, ei norskpakistansk jente på 16 år,  oppvokst i en drabantby i et norskpakistansk miljø. Hun lever et dobbeltliv, hjemme er hun skoleflink og pakistansk, ute blant venner oppfører hun seg akkurat som norske tenåringer, hun drikker, røyker , fester og forelsker seg i en norsk gutt. Da faren oppdager de to på rommet, er idyllen brutt. Hun ødelegger både seg selv og ikke minst familiens rykte med sin norske oppførsel og blir kidnappet og tvangssendt til foreldrenes hjemland for å bli mer pakistansk. Etter et lengre opphold i familiens landsby i Pakistan, blir hun uønsket der også og og sendt tilbake igjen til Norge.

Den dramatiske oppbyggingen og utvalget av sentrale scener som presenterer historien er imponerende, nærmest perfekt, syns jeg.  Det er en utsøkt blanding av antydninger, blikk, dagligdagse og sjokkerende hendelser som driver den framover. Vi får troverdige inntrykk av familielivet både i Norge og i Pakistan. I en av de første scenene hjemme i Norge, er det noe som skal feires med venner og familie, en bursdag, og faren vil danse med moren, men hun er forbeholden og trekker seg unna. Faren viser seg som en livlig  person, mens moren er redd for «hva folk vil si» om hun utfolder seg i uskyldig dans innenfor husets fire vegger. Nisha derimot danser villig med faren mens moren er mer opptatt av at hun ikke har kledd seg anstendig. Dette er en tråd som følges videre.

Det er faren som står Nisha nærmest og  de kjærlige båndene mellom de to  er en viktig bærebjelke. Det er både noe inderlig og varmt mellom dem, men også noe skremmende fordi Nisha fortsatt er et barn som av kjærlighet til faren vil adlyde han. Men han er voksen og familiens overhode og må handle slik det blir forventet av han.  Han er ikke bare mild, men hard og bestemt. Det er Nisha som er hovedpersonen, vi ser alt gjennom hennes blikk. Det er et viktig grep, men også en svakhet.Moren og andre kvinnelige og mannlige familiemedlemmer blir nærmest statister. Særlig moren er uforsonlig, streng og autoritær. Det kommer særlig tydelig fram i den siste delen  etter at Nisha har vært i Pakistan og moren går i spissen for å få henne tvangsgiftet. Vi får ikke noe inntrykk av tvil og fortvilelse hos henne eller hos andre familiemedlemmer. Både broren og fetteren velger å adlyde foreldrene sine. Det er faren som etterhvert begynner å tvile og som til slutt blir Nishas hemmelig allierte.

Det som skjer i Pakistan er både interessant og skremmende. Nisha er opprørsk til å begynne med, men tilpasser seg etterhvert livet i familien og knytter seg særlig til kusiner og fettere. Det er ikke bare resignasjon hos henne, men også glede, varme og etterhvert også forelskelse i fetteren, som blir oppdaga og får en grusom slutt. En av de verst tenkelige scener utspiller seg der og den understreker et brutalt, korrupt,  samfunn. Nisha sendes hjem, det er enda mer skamfullt for familien i Norge. Hun framstår som en blek skygge av seg selv og blir konstant overvåket av familien. Moren trekker for gardinene og svarer at Nisha ikke er her når venner roper på henne. Hun er en utstøtt ikke-person, som må gjøre botsgang for å bli gjenopptatt i familien.

Barnevernet er inne i bildet både før og etter Pakistan, men de klarer ikke komme under overflaten og få henne til å røpe familiehemmeligheter.

Vi har jo hørt utallige lignende historier som ligner på denne, det er forsåvidt ikke noe nytt som kommer fram, men den er fortalt med en tydelig, intens stemme som belyser dilemmaet mange norsk-pakistanske jenter står overfor: Lydighet til familien eller å bryte ut. Begge deler koster. Og selv om denne familien er svært konservativ, fins det sikkert mange som ligner på dem og noen som er mer tolerante. Hvordan hadde det gått med Nisha om hun ikke hadde en far som stilltiende forsvarer henne?  Vi får heller ikke vite så mye om hva guttene i familien, bror og fetter, tenker, men begge bestemmer seg for å adlyde foreldrene. Filmen er løselig basert på Iram Haqs egen historie, men selvfølgelig oppdikta på flere punkter. Det er en styrke at hun kjenner miljøet godt og modig å blottstille det så brutalt.

Maria Mozhdah spiller Nisha og gjør en fantastisk innsats, en krevende rolle hvor kroppsspråk og det usagte har størst betydning, og vi leser alle reaksjoner i ansiktet hennes. Faren, spilt av Adil Hussain, er også drivende god.

En annen film om kjæreste og giftemål på tvers av kulturer, er den amerikanske The Big Sick, der  en pakistansk mann har hovedrollen.  Filmen starter med en one night stand med ei hvit jente og forholdet fortsetter i berg og dalbane. Den handler også om den unge mannens forhold til familien sin og deres, les morens,  anstrengelser for å få han giftet bort til ei muslimsk jente. Familien er bosatt i USA og har store forhåpninger både til sønnens studier,  karriere og ekteskap. Han kommer med løgner og bortforklaringer for å skjule at  han vil noe annet enn dem. Det er noe med fasader, jeg tenker at foreldrene sikkert mistenker at han lyver, men begge parter holder fasaden. Til slutt sprekker den når han får seg en amerikansk kjærest.  Kumail Nanjiani, en kjent komiker fra komiserien Silicon Valley,  spiller seg selv og har sammen med sin kone Emily Gordon skrevet manus basert på deres historie.

The Big Sick er ikke et drama, men en romantisk komedie som nettopp løftes av det komiske og morsomme i en sånn setting. Men den er dypere enn den kan se ut som. Det er mannen som er hovedpersonen og han har selvfølgelig mer frihet enn en kvinne i en pakistansk familie. Likefullt kommer sårheten over å bli avvist av familien tydelig fram. Særlig er framstillingen av moren både forsonlig, humoristisk og varm. Det skjer alvorlige og dramatiske ting i denne filmen også, bla at kjæresten blir alvorlig sjuk, men sorg og fortvilelse  blir håndtert med oppfinnsomhet og snert. Et stort pluss er å bli kjent med kjærestens foreldre som viser seg å være helt annerledes enn vi først får inntrykk av.  Jeg vil ikke akkurat kalle det en feelgood film, selv om det er innslag av det. Stor kunst å fortelle om noe alvorlig med intelligens og humor. Det hjelper jo litt med en ekte romanse og da.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s