Den andre siden av håpet av Kaurismäki

Jeg ser alltid fram til filmer fra Kaurismäki med stor forventing. Det er  to Kaurismäki brødre som av og til lager film sammen, den siste er laget av Aki.   Den forrige fra hans hånd, Le Havre, rager også høyt på min liste over filmperler. Man må kanskje ha spesiell sans for finsk humor for å bli så begeistra som meg. Jeg leser også uten blygsel og med stor fornøyelse finske Arto Paasillinnas bøker, som har noe av den samme humoren, ellevill fortellerglede om usannsynlige og sannsynlige hendelser befolket av en gjeng med aparte typer.

Som i Le Havre, handler filmen om flyktninger, denne gangen en ung mann fra Syria som søker asyl i Finland. Den andre hovedpersonen er en finsk forretningsmann i dress og slips, som vil begynne et nytt liv. Wikstrøm kaller han seg,  Han selger sin portefølje i klesbransjen,  kvitter seg med sin alkoholiserte kone og kjøper en restaurant for penger han har tjent i poker. Følg nøye med på hvordan de transaksjonene foregår er mitt råd. Mens jeg skriver dette kommer jeg på at den første boka jeg leste av Paasilinna, Harens år,  har en lignende start- en journalist på biltur i Finland med en kollega stopper når han finner en skadet hare på veien, tar den i armene sine, forsvinner inn i de dype finske skoger og forblir der.

Bak en søppelkasse ved Wikstrøms restaurant – der sild og potet med øl til har vært dagens rett i en årrekke  – har den syriske flyktningen Khalid tilbrakt natta og det første møtet mellom de to er kostelig. En god del av handlingen finner sted i restauranten som forblir Khalids oppholdssted etter at han har fått avslag på sin søknad om asyl. Han blir tatt i mot på en liketil måte, uten dikkedarer, ittno knussel, av både Wikstrøm og de tre ansatte i restauranten. De hjelper han med penger, jobb, mat  og andre ting som er viktige for en papirløs flyktning. De utroligste scener utspiller seg i og rundt denne restauranten som når de får besøk av mattilsynet som med argusøyne og radar undersøker rensligheten på mat og lokaler,  og setter i gang med utallige forsøk på fornyelse av meny og navn på restauranten for å øke omsetningen og bli mer trendy.  Det veksler mellom  Sushi corner, Indian house, Gourmet surprise. Til og med når Khalid blir angrepet av skinheads som mener Finland må renses for utlendinger med mørk hud, stiller en forhutla gruppe av samfunnets utstøtte, alkiser, uteliggere, halte og blinde,  opp for han. Politi og andre myndigheter opptrer ikke spesielt vennlig, ikke spesielt hatsk, men korrekt og firkanta. spontan hjelp kommer fra annet hold, andre flyktninger og vanlige folk. Khalids oppfatning av Finland, uttrykkes slik overfor en venn: Jeg elsker Finland men vær så snill og gi meg tips om hvordan jeg skal komme meg herfra. Vennen, som også er flyktning, råder han til å være blid, ikke se så trist og lidende ut. «De som  er triste, får ikke opphold, Du tjener mer på å være blid».

Filmen er langsom, litt dvelende, men det er fordi du skal få tid til å legge merke til viktige detaljer, alt fra rekvisitter til ansiktsuttrykk. Den er ikke overlesset med unødig prat og lange forklaringer, her snakkes det i korte, kontante setninger. Vil du ha jobb? spør Wikstrøm, og Khalid svarer ja. Hans velgjører setter seg ikke ned og spør hvordan han har det, men bretter opp ermene og gjør noe konkret. I flere sekvenser blir det ikke sagt noe i det hele tatt, men blikk og handlinger forteller hva det dreier seg om. Som under pokerspill.  Humoren sitter løst og ligger på lur i hvordan de kler seg, ter seg, i  situasjonskomikk og fyndige setninger.   Kaurismäki har som alltid et persongalleri som ikke er polert og velfrisert, de er verken pene eller stygge, men alminnelige, de kan være tjukke, skallete, rynkete, syltynne med  og uten tenner og hår og du kan fornemme en lukt av vodka og røyk.  Damene kan opptre i morgenkåpe med hårruller og sigarett i handa, usminka og ujålete. Min yndlingsdame er Kati Outinen, hun har bare en liten rolle i denne filmen, men de få replikkene hennes utløser stor begeistring hos publikum.  (Outinen er dama som spilte Frelsesarmesoldat i en annen film av Kaurismäki.)  Vi blir presentert for en utsøkt samling av snåle typer. I denne filmen er det også mye fin musikk, rock og folk, gode tekster og melodier framført av avblomstra rocke stjerner med cowboyhatt,  hentesveis og mørkeblå fløyelsjakker.  Personene er trauste og uttrykksløse, litt kjedelige, men nettopp det framkaller det komiske.  Det er ikke en heisan-hopsan film, den er  realistisk og surrealistisk, alvorlig, trist og ustyrtelig morsom, men også varm og forhåpningsfull. Som Le Havre. Den andre siden av håpet. Jeg håper bare han lager en film til av samme kaliber. Han har trua med at dette blir hans siste. Noen av filmene hans vises på Cinemateket i Oslo i disse dager.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s