Another country av Baldwin

Nå har jeg lest Another country, jeg trodde jeg hadde lest den før, men er ikke lenger så sikker på det. Uansett virker den overraskende ny og og frisk, den har holdt seg godt (utgitt 1962). Det er selvsagt noen historiske merkverdigheter fra 50 tallet, som virker underlige i dag, som at en dame i 30 åra er «gammel» og at selv unge jenter har skjerf på hodet. Jeg har lest den norske versjonen, oversatt av Espen Haavardsholm, og selv om han har gjort en god jobb, hadde jeg foretrukket å lese den på engelsk. Det er nemlig en sann fryd å nyte Baldwins formuleringer og observasjoner..

Boka er lagt til New York, Greenwich/Harlem og et bohem/kunstnermiljø der mot slutten av femti tallet.  Baldwin utforsker  kjærlighetens irrganger. Det har blitt en spennende og troverdig fortelling. Rett og slett en pageturner.  Kjærlighetsforholdene er plassert i en sosial, rasemessig og seksuell kontekst. Det kommer til uttrykk på forskjellig måte mellom parene: svart mann-hvit kvinne, hvit mann-svart kvinne, to hvite menn, hvit kvinne-hvit mann.  Det er blitt sagt at det er litt av Baldwin i alle mennene som blir framstilt. Han emigrert til Paris på femtitallet og bodde der noen år før han vendte tilbake, det gjør også en av romankarakterene og det er likhetspunkter med Baldwins liv hos andre figurer også.

Det starter med jazzmusikeren Rufus Scott, som har et svært problematisk forhold både til seg sjøl og til sin kjæreste, ei hvit dame fra en fattig sørstatsfamilie. Han bærer på et raseri og hemmeligheter vi ikke får vite så mye om. Han tar sitt eget liv tidlig i historien. Jeg lurer litt på hvorfor Baldwin kvitter seg med denne bitre, voldelige, irriterende skikkelsen så tidlig, og har kommet fram til at det er for å gi plass til en enda mer interessant karakter, søstera hans Ida, ei sterk og stolt svart dame.  Hadde han latt Rufus leve, hadde det blitt rabalder når hun blir kjæreste med brorens beste venn, Vivaldo, en forfatter som strever med skrivinga.  Det tredje paret er forfatteren Richard og hans kone Cass, som har to barn sammen.  Eric kommer inn i bildet seinere, han er skuespiller og vi treffer han først i Paris der han bor sammen med sin franske kjæreste Yves. Seinere flytter han tilbake til New York. Denne gjengen er både venner og  kjærester/elskere. Ingrediensene er foruten den evinnelige kjærligheten, sjalusi, utroskap og sterkt vennskap på tvers av kjønn og hudfarge. Det hele foregår på barer og i små trange leiligheter, der du kan både høre og lukte sex og kjøttkaker i oppgangen og se nysgjerrige naboer som spaserer inn døra, og det konsumeres utrolige mengder alkohol og joints både dag og natt. De hvite er liberale og tolerante, og  de svarte er også liberale fordi de omgås hvite. Naboer og familier i Harlem liker ikke det. Det er en dirrende, truende undertone i møtet mellom svart og hvit. De liberale hvite haster forbi søppeldynger og svarte ungdommer i skumle strøk og tar drosje i stedet for å gå i de mørke gatene. De svarte blir sett på som horer eller langere når de blir sett sammen med sine hvite venner på gata.

Baldwin skriver intenst om parforholdene, kjærligheten, om å elske og bli elsket, men også om problemene med å skrive, om forfattere med skrivesperre. Vivaldo tenker… «Jeg må se å få litt søvn. Men personene i romanen hans klengte seg innpå han. Det var som om de iakttok ham med en slags stumt bønnfallende bebreidelse. Skrivemaskinen, med sitt mørke, uformelige nærvær, anklaget han, minnet ham om de dager og netter, de uker, de måneder, de år han nå hadde tilbrakt uten søvn på jakt etter enklere og mindre ærefulle forførelser.» Her siktes det til Vivaldos omgang med svarte horer.

Om Ida og Vivaldo. «Hun var svært, svært mørk, hun var vakker; og han var stolt over å gå ved siden av henne, ukunstlet stolt, skinnende åpenlyst stolt som bare menn er det. Men øynene som gikk forbi anklaget ham, misunnelig flirende, for en bakgårdserobring. Hvite menn så først på henne, så på ham. De så på henne som om hun ikke var noe bedre enn en hore, selv om hun kanskje var et sjeldnere og mer eggende eksemplar. Så søkte mennenes øyne hans og inviterte til klissen fortrolighet»….. «Slik dannet det seg små skyer av mannlig og kvinnelig fiendtlighet der de gikk, som blåste mot ansiktene deres som støv».

Historien drives fram av tette, superfine dialoger, gode og troverdige persontegninger,  og ikke minst, gnistrende miljøskildringer. Jeg vil særlig framheve dialogene. Personene, forholdene forandrer seg, settingen blir en annen. Noen har sex med både menn og kvinner og sexscenene er eksplisitte og uanstrengte. De skammer seg ikke og vi lærer noe om hvorfor enkelte menn foretrekker menn framfor kvinner. Kjønn er egentlig ikke hovedsaken, men jakten på kjærligheten, lengselen etter å bli elsket, være nær, hvordan  forhold utvikler seg, tar slutt eller får en ny vinkling.  Personene er komplekse enten de er hvite, svarte, heterofile eller homofile.

Romanen er skrevet med stor glød og voldsom intensitet. Han er utrolig modig og ærlig, det er dette han ville skrive om, slik han ville fortelle noe viktig om hvordan det er å være svart, hvit og homo i USA på 50 tallet. Boka ble forsøkt stanset, sensurert, forbudt. Jeg tror Baldwin hadde blitt skuffa om den ikke hadde vakt slik oppsikt den gangen. Det var selvsagt noen som ikke var begeistra, blant annet Norman Mailer, men som jeg skrev i min forrige blogg, ble han angrepet både av svarte og hvite forfattere som ikke likte måten han framstilte svarte på og at han var homofil.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s