James Baldwin

Inspirert av dokumentarfilmen, I am not your negro, graver jeg nå tilbake til 50 0g 60 tallet og gjenleser Baldwin. Har bare vage minner om hva jeg fikk ut av hans bøker den gang.  For noen år sida kom jeg over Giovanni’s room fra 1956 i London. Den hadde jeg ikke lest før. Det var Baldwins andre utgivelse. Boka handler om homoseksuelle kjærlighetsforhold, urovekkende og godt skrevet. For et mot å utgi noe sånt i 1956! Det må ha vakt forferdelse. Det var langt vanskeligere å være homse enn neger den gangen.  Nå fins boka i Penguin serien Modern classics.

En annen tråd som har ledet meg til Baldwin er to  sinte franske forfattere, Edouard Louis (Farvel til Eddy Bellguele og Histoire de la violence) og Didier Eribon (Retour a Reims). De tre har til felles at de er skeive og at de hadde et særdeles vanskelig forhold til sine fedre, som var voldelige og fjerne. Louis tegner et portrett av faren sin som er noe mer nyansert enn de to andre. Eribon starter sin bok med å si at han ikke ville delta i farens begravelse og refererer til Baldwin som skrev noe sånt som at vi klamrer oss til hatet for når det forsvinner,  kommer sorgen. Eribon erklærer at han i motsetning til Baldwin, ikke følte noen sorg da faren hans døde.

Baldwin skrev både essays og skjønnlitteratur, og det er særlig i den siste sjangeren han skriver om sin seksuelle legning. Boka Notes of a Native Son er en blanding av essays og memoirer. Det var åpenbart gjensidig befruktende å skrive i begge sjangre. Han blander også sjangre i Nobody knows my name.

Hvem  var Baldwin og hva betydde han for sin samtid? Det var interessant å se han i filmen I am not your Negro og høre ham snakke i debatter og på møter. Jeg ble betatt av språket hans, velformulert og vakkert English,  alltid med en sigarett i handa, en modig og en drivende god debattant. Så er det alltid noe med menn som har mellomrom mellom fortenna, de blir lagt merke til. I farten kommer jeg på to andre, Macron den nye franske presidenten og Kurt,  den norske popsangeren som ble så populær. Han snakker som han skriver, det er noe manende, vekkelsesaktig over det, han hadde jo vært predikant i sin ungdom.

Baldwin sier om seg sjøl at han liker å le og  å diskutere, jeg er like sta som min far, skriver han et sted. Han vokste opp i Harlem og kommer stadig tilbake til det. Det var til sammen ni barn i familien, faren var prest og strengt religiøs til det absurde.  Han ble mer og mer innelukka og merkelig med åra. Presten var ikke hans biologiske far, han hører vi aldri noe om. Alle vi barna var redd han, sier Baldwin, det spredte seg en uhygge når han kom inn i rommet. Hans  uforutsigbare humør og vilkårlige straffemetoder gikk særlig utover Baldwin. Moren gikk imellom for å  beskytte han og kunne plassere et av de minste barna i fanget hans for presten kunne ikke slå en som har  et barn på armen.

Jeg som gammel lærer leser med spesiell interesse  historien om en av lærerne hans, en hvit dame, som skjønte at Baldwin var en oppvakt og kvikk guttunge og tok han under sine vinger, vi får se henne i filmen. Hun inviterte han med på teaterforestillinger og andre kulturelle aktiviteter, selvsagt mot prestens vilje, han hadde grunnleggende mistillit til hvite og mente hun ville forderve gutten. Igjen var det moren som trådte til og fant en løsning. Seinere skulle det vise seg at denne læreren kom til å hjelpe den fattige, barnerike familien når de mest trengte det. Forholdet mellom svarte og hvite er et gjennomgående tema i Baldwins forfatterskap. De er uløselig forbundet med hverandre. Mange av de skjønnlitterære tekstene dreier seg om sex og vennskap mellom hvite og svare.

I Paris i 1956 ble det arrangert en konferanse for svarte forfattere og kunstnere der Baldwin var til stede og skrev et utrolig grundig og interessant essay om  forfattere som deltok der (Princes and power i Nobody knows my name). Vi får vite hva de  foreleste om og hvordan Baldwin vurderer dem og budskapet deres.  Aimé Cesaire blir beskrevet på denne måten: «Cesaire is a caramel-colored man from Martinique, probably around forty, with a great tendency to roundness and smoothness, physically speaking, and with the rather vaguely benign air of a school-teacher. All this changes the moment he begins to speak. It becomes at once apparent that his curious, slow-moving blandness is related to the grace and patience of a jungle cat and that the intelligence behind those spectacles is of a very penetrating and demagogic order». Baldwins elegante formuleringer,  skarpe iakttagelser og seriøse forsøk på å analysere det de står for, er imponerende. Det er som han har en diskusjon med seg sjøl. Han kan komme med bitende kritikk,  men jeg oppfatter det som ærlige forsøk på å forstå dem for å oppnå en dypere erkjennelse av rase, kultur og identitet.   Et glitrende essay.

Baldwin var tydelig, helt sikkert også sta og stri, han prøvde ikke å tekkes noen, og derfor er det ikke overraskende at han  ble angrepet av sine egne. Eldridge Cleaver mener angrepet hans mot Cesaire, den største forfatteren av dem alle, var nedrig og oste av misunnelse og forfengelighet.  Baldwin hatet seg selv og andre svarte. Mens han elsker hvite.  Selvforakt kaller han det. Hans seksuelle legning er grunnen til de hatske utfallene mot andre svarte menn som i motsetning til han, lager barn.  «Homoseksualitet er sykelig, på samme måte som voldtekt av barn og ønsket om å bli sjef for General Motors», skriver Cleaver, og kommer med grove, usaklige angrep.   Baldwin flykter fra USA til Europa fordi han hater sitt hjemland, er hans oppfatning.

Baldwin var en smart, begavet og søkende forfatter som gjennom hele sitt forfatterskap er opptatt av å utforske personlige, sosiale, politiske og rasemessige spørsmål. Han vil både undersøke hva det vil si å være svart og å være hvit i et segregert samfunn.

Filmen, mesterlig laget av Raoul Peck,  viser Baldwins rolle i borgerrettighetsbevegelsen. Den  bygger på et uferdig manus, men temaene er de samme.  Han drar sørover i USA og rapporterer det han ser. Det hadde han gjort flere ganger tidligere også. Vi kommer ikke så tett på de tre vennene som blir drept, Martin Luther King, Malcolm X og Medgar Evers og familiene deres som jeg hadde håpa,  men klipp  fra 1960 om rasesegregering, om de første svarte barna som begynte i hvite skoler, synet på svarte, gateslagsmål og politivold, blanda med klipp fra det som foregår i de samme byene og gatene den dag i dag, skaper en tett og svett nærhet til fortida og nåtida. Han tilhørte ikke noen bestemt gruppe, men brukte sitt engasjement, raseri og kunnskaper til å vekke folk opp fra det han kaller moralsk sløvhet. Han hadde en voldsom appell og den treffer oss med like stor styrke i dag.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s