Carry on

Mobilen ringer, er alt bra, sier en gråtkvalt stemme fra Norge, hæ?? ja, bortsett fra at du vekka oss. Vi er i London, men har ikke fått med oss det siste attakket. Jeg leter på mobilen og dumper borti et nettverk over folk som melder seg til tjeneste. Jeg kan gi blod, ,blodtypen min er…., kan komme med en gang, står det, jeg er sykepleier og vil hjelpe ; om noen trenger et sted å være, kan de komme til hit, sier en annen. Neste dag, søndag, er alt som vanlig, folk strener av gårde som dagen før, med kofferter og bager til t-banen, krysser gater, sitter på bussen, på kafeer. Det er en omsluttende trygghet i alle menneskene rundt oss som gjør vanlige ting. På British library undersøker de vesker slik de gjorde igår. Butikker og restauranter holder åpent. Keep calm and carry on, var slagordet etter de tyske angrepene mot London etter krigen. Det gjelder fortsatt. Britene har lang erfaring med bomber og terror.

Det tar ikke lang tid før de lokale begynner å reagere på hvordan sensasjonshungrige utenlandske journalister definerer dem og byen deres. I NY times står det at britene er i sjokk og handlingslammet. A nation still reeling. Vi sørger, men er ikke redde, twitrer J.K. Rowling. Da våkner britisk humor til live. Reeling betyr noe annet her, en skotsk dans. Det betyr bare enda en danseforestilling som pågår i Trafalgar square, twitrer en annen og viser et bilde av dansende barn. Ja, vi danser i vei, ubøyelige og fryktløse som vanlig, svares det. Et annet oppslag viser bilde av tomme gater i byen. Det er ikke tomt fordi vi er redde, men fordi vi hviler ut etter lørdagens fest, skriver en. Jeg har akkurat vært på sykkeltur, nå forbereder jeg søndagslunsjen, hashtagreeling, wheeling and peeling, kommer det fra annet hold. Det er steder man ikke bør oppsøke i London nå (no go zones), sies det. Da tar det helt av med hashtag thingsthatleaveBritainreeling.   Har akkurat vært på Ikea og spist kjøttboller, skriver en. Steder vi lokale ikke går til er Madame Tussaud, Primark og Angus steakhouse, sier en annen. Humor bety ikke at vi ler av terroristangrepet. Vi vil vise at vi ikke er redde.

Men det stolte symbolet på en ukuelig brite er mannen som løper fra puben ved London bridge med en halvliter i handa. God bless the Brits. Han kunne selvsagt ikke gå fra ølen han hadde betalt fem og et halvt pund for.

Petit publisert i KK 8.6.17

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s