Frantz

Francois Ozon er en spennende filmskaper, en er aldri sikker på hvor langt han er villig til å gå for å sjokkere og skape forvirring,  han er uforutsigbar. I den siste filmen, Frantz, bruker han noen av de samme virkemidlene, det er hele tiden noe bakenfor, noe ubesvart, som han holder tett med til langt uti filmen. Han har noe Hitchcock aktig over seg, men sin egen stil. Filmen er både realistisk og uvirkelig. Her er det alle ingredienser, krig, eller rettere sagt, etterdønninger etter en krig,  første verdenskrig, kjærlighet, samfunnskritikk, løgn og kunsteriske krumspring. Det dreier seg om  livsløgn og hvordan den kan bidra til å holde deg oppe i en vanskelig tid. Den er nokså annerledes enn de andre filmene jeg har sett av han.

Det er tilsynelatende en streit historie om Frantz, som døde som tysk soldat i 1. verdenskrig. Han kom fra en liten by i Tyskland og  vi får oppleve han gjennom foreldrenes blikk, og ikke minst gjennom Anna, hans forlovede, som fortsatt er i dyp sorg lenge etter at krigen er over. Hun går jevnlig til graven hans og passer på blomstene og der treffer hun en ung mann som viser seg å være en fransk venn av Frantz. Allerede i de første scenene skapes det en uro hos tilskuerne om den unge franske vennen, det er noe han skjuler. Hvorfor har han reist helt fra Frankrike for å oppsøke graven? Francois Ozon klarer på mesterlig vis å skape troverdige bilder av Adrien (den franske vennen) og Frantz og deres tid sammen i Paris før krigen. Vi begynner å lure på hva slags forhold de to vennene hadde. Bildene og historiene som Adrien maner fram for Frantz  foreldre og forlovede, gir dem trøst og skaper en varm og forsonende stemning i familien som har mistet sin eneste sønn. Livet utenfor den trygge stua er annerledes. En fremmed fra Frankrike blir ikke vel ansett i Tyskland etter krigen,  Adrien og Anna utvikler et fortrolig forhold, men det er akkurat passe utydelig – vi  er ikke sikre på hvordan det vil gå. Det historiske grepet holder dem fast i en korrekt tekkelighet, her er det ingen elskovsscener,  bare antydninger og talende blikk. Før Adrien reiser tilbake til Frankrike skjer en dramatisk vending, som jeg ikke vil røpe her. Adrien sender flere brev til Anna som hun ikke svarer på. Men etter en stund drar hun til Frankrike for å oppsøke han, godt hjulpet av Frantz sine foreldre.  Dette er en smart perspektivendring, for nå er det Anna som får oppleve hvordan det er å være tysk i Frankrike. Allerede på toget merker hun krigens sår på den andre sida av grensen. Det er også en sterk scene fra en kafé i Paris der hun blir vitne til at franske krigsinvalider og andre gjester reiser seg og synger Marseillaisen. Teksten trer tydelig fram, den er blodig og aggressiv, jeg har alltid syntes det var merkelig at de fortsatt har en slik nasjonalsang.

Hun finner til slutt Adrien, men slutten er som forventet litt overraskende selv om den er troverdig.  Det er en antikrigsfilm,men det mest interessante er hvordan Ozon blander det grufulle med det håpefulle, med lyse minner og livsløgnen som holder personene oppe. Tar du livsløgnen fra et menneske, tar du lykken fra det med det samme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s