Danserinnen

Den franske filmen Danserinnen (La Danseuse) ble presentert på Cannes festivalen i fjor og er nå satt opp i Oslo. Filmen handler om den amerikanske danserinnen Loie Fuller, født i 1862. Hun var banebrytende for moderne dans på et tidspunkt da klassisk ballett, tåspissko og tyll var enerådende. Den gang kvinnene gikk med korsett og i tekkelige kostymer både på scenen og utenfor.   Fuller var nyskapende med sin frie dans uten sko på føttene. Innhyllet i lange, luftige gevanter med stokker i ermene og en gjennomtenkt lyssetting, skapte hun bevegelser, rotasjon og et mektig fargespill (serpentine dance).   Dansen gir først og fremst sterke sanselige, drømmende inntrykk, bølgende bevegelser,  fargene skifter hele tiden og blir akkompagnert av klassisk musikk. Fuller brukte mye tid på å velge de riktige stoffene for kjolene, planlegge lyssettingen og fargene til siste detalj. Hun gikk vitenskapelig til verks, tegnet utallige skisser  og framstår som bevisst, ærgjerrig og målrettet. I korte glimt får vi se hvordan hun kjemper for å få patent på sin danseform, som ble forsøkt kopiert, men tida var ikke inne for det, det fikk hun først oppleve mange år seinere.Filmens karakterer og utvikling stemmer ikke helt med virkeligheten ifølge ekspertene.

Stéphanie Sokolinski, SoKo,  en fransk skuespiller og sing-songwriter, ligner på Fuller og tolker rollen briljant. Det er først og fremst hennes personlighet, kamp for å bli anerkjent og holde seg på toppnivå, som er filmens kjerne, Det er hardt arbeid og det er gripende å følge hennes ferd fra USA til Frankrike og Folies Bergère der hun fikk utfolde seg og ble hyllet av et begeistret publikum. Etterhvert får hun flere tilhengere og danner sin egen skole, lærer opp andre unge kvinnelige dansere som får plass i hennes show. En av dem er Isadora Duncan, gestaltet av Lily-Rose Depp, som også var en pioner for moderne dans, for det naturlige, men som opptrer i korte, gjennomsiktige kjoler og har mer utfordrende bevegelser som vekker forargelse i  borgerlige miljøer. Depp har ikke en stor rolle, men mestrer den godt, både dansemessig og når det gjelder kontrasten i personlighet mellom de to ambisiøse dansepionerene. Her spiller filmen opp til en konkurranse mellom de to, begge ærgjerrige og grenseoverskridende. Konkurranse og misunnelse er det nok av i dansemiljøer både historisk og i vår tid, jfr. Bolshoi balletten og dansefilmen Black Swan. Men Fuller beundret og hjalp Duncan og tok henne med i mange av sine oppsetninger, så forholdet mellom dem var nok mer sammensatt.

En annen viktig, men fiktiv person i filmen, er en greve, Louis d’Orsay, en rik mann med uutgrunnelig atferd. Han blir hennes kjæreste, og pengene hans betyr en del, men det er ellers litt vanskelig å forstå hans plass i filmen. Gaspard Ulliel spiller rollen godt som den mystiske, underfundig skikkelsen Louis. (Men jeg syns han var betydelig mer interessant i den siste filmen til Xavier Dolan, Juste la fin du monde, som nylig ble vist i Oslo). Mélanie Thierry (framført av Gabrielle Bloch) spiller rollen som Fuller’s støttende og oppofrende hjelper, som beundrer henne og alltid står ved hennes side.  En flott prestasjon. Francois Damiens har rollen som Edouard som til slutt lar Fuller opptre på Folies Bergère og han spiller overbevisende. Jeg har sett han i et par andre filmer, bla. i Familien Bellier, der han spilte en døvstum farså godt at jeg trodde han var det i virkeligheten.

Regissøren Stéphanie Di Giusto har gjort en strålende jobb. Det er sannelig på tide å hente fram flere kvinnelige dansepionerer fra historiens glemsel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s