Påskefilmer

Da jeg var barn, var påskehøytiden, som det heter, mye kjedeligere enn i dag, for dem som «valgte» bypåske. Vi hadde ikke for vane å dra til fjells, ikke hadde vi hytte og ikke kjente vi noen andre som hadde det heller. Hotell var for dyrt. Dermed hadde vi ikke noe annet valg enn å være hjemme. Alt var stengt i fem dager, butikker, restauranter og andre  forlystelser. Dagene snegla seg av gårde, vi kjeda oss.   Først annen påskedag kunne vi gå på kino. Det ble en tradisjon da jeg ikke lenger måtte spørre foreldra mine om lov til å gå på kino.

I dag starter påskefilmene lenge før påske og det er mye å velge mellom for både gammel og ung. Jeg har sett flere av dem.  Den franske  Mysteriet i Slack Bay (Ma loute), var underlig, altfor lang og ikke særlig morsom, mest pinlig humor, nærmest mobbing.    Den er laget av Bruno Dumont, han som lagde P’tit Quinquin for en tid tilbake, jeg likte ikke den noe særlig heller. Jeg satt for det meste og gremmet meg over det pinlige, flaue, platte. Handlingen er lagt til 1910 til et sted ved kysten der flere turister forsvinner på mystisk vis og to inkompetente politietterforskere blir satt til å etterforske saken. Dumont gjør narr av både etterforskerne (særlig av dem), den oppstylta, adelige familien, hvis medlemmer forsvinner en etter en, samt en fisker familie som lever av å dyrke østers. Det fins noen kostelige scener, det er en dirrende undertone av alvor, men det blir rota til med absurde påfunn og en uforståelig latterliggjøring av personenes utseende og mentale kapasitet.  Gapet mellom de fattige fiskerne og de selvhøytidelige rikingene med adelige aner er alvorlig men satt så mye på spissen at det tipper over. Den mest interessante og overraskende skikkelsen er en av adelsjentene Billie, som vekselvis opptrer som jente og gutt. Men det redder ikke filmen. Jeg er særlig forundret over  Juliette Binoche, som spiller en hysterisk overklassedame og ikke får det til i det hele tatt. Fransk humor og absurditeter på sitt verste.

Moonlight er en helt annen film,  amerikansk, om oppvekst i et miljø med vold, dop og ustabile familieforhold. Alle skuespillerne er svarte. Jeg tenkte ikke noe over  det før etterpå. Vi følger hovedpersonen fra barn til voksen og blir kjent med miljøet han vokser opp med, kamerater som mobber og voksne  som former hans liv.   Det er en film om vanskelig barndom, tause, ensomme  gutter/menn med sosiale problemer og mye raseri. Personene er fint tegnet og spilt, det blir ikke sagt for mye, men de få ordene og samtalene som kommer, har stor betydning. Det skulle bare vært litt mer av dem. Den har en sår og trist undertone. Jeg ble litt skuffet over den pga det som ikke ble sagt eller ikke dvelt noe ved. Den var for knapp til at den fikk skikkelig tak. For eksempel er det et par som tidlig i filmen tar seg av gutten og åpner hjemmet sitt for han, gir han den varme og omtanke han ikke får andre steder og særlig får vi inntrykk av at mannen i den familien betyr mye for han, han blir den faren han aldri så. Men hovedpersonen uttrykker så lite følelsesmessig at vi aldri får helt tak i  forholdet han har til de to som virkelig bryr seg om han.

Oskar’s Amerika heter en norsk barnefilm som jeg så med tre gutter på 4, 6 og 8 år. Det er også en film om sår barndom og handlingen er lagt  til Nord Norge med flott natur og havet rett ved. Moren til Oskar skal dra til Amerika sier hun og Oskar må bo hos bestefaren i sommerferien  (fantastisk gestaltet av Bjørn Sundqvist). Oskar trives ikke hos den tause bestefaren der han blir satt til å kløyve ved mens bestefaren  holder på med noe hemmelig i kjelleren. I stedet dras han mot en bygdetulling som bor alene sammen med en hvit hest, har gode historier å fortelle og er flink til  å skyte med pil og bue. Sammen drømmer de om å ro i båt over havet til Amerika, der Oskar kan besøke moren sin og de kan ri på prærien. Etterhvert skjer det dramatiske ting og den virkelige historien om Oskars familie rulles opp, det er både spennende og komiske scener. En fin film om harde realiteter og vidunderlige drømmer. Men de små  guttene fikk ikke med seg den kompliserte handlingen om familieforholdene, de syns hesten var veldig søt og at bygdetullingen var så flink til å skyte med  pil og bue. Jeg tror nok barn rundt 10 år får med seg mer av handlingen, og lettere kan identifisere seg med Oskar.

Kammerpiken heter en sørkoreansk film, jeg vil kalle det et kammerdrama, om det som foregår på kammerset. Det er ikke til å spøke med. Dramaet er inspirert  av victoriatida og fortelles i tre akter.  I to av aktene får vi den samme historien fortalt med to ulike fortellerstemmer. Handlingen er lagt til 1930 tallet. Første akt følger den kvinnelige lommetyven Sokee som er oppvokst i et obskurt miljø på et barnehjem og har lært seg å lure andre trill rundt.  Lommetyven allierer seg med en annen durkdreven svindler som har klekket ut en plan om å tilrane seg formuen til en rik, ung og naiv kvinne fra overklassen, den vakre Lady Hideko, som bor i et isolert hus på landet sammen med onkelen sin, som hun er forlovet med. Svindleren  framstiller seg om en flott og beleven Greve som  tilbyr Ladyen sin ungdommelige, ekte kjærlighet og giftemål. Måten å komme inn i den isolerte familiens liv på er at Sokee blir ansatt ssom kammerpike hos Lady Hideko, med falske papirer selvsagt.

Plottet kan høres forutsigbar ut, noe vi har sett flere ganger før, men det utvikler seg helt annerledes enn  forventa. Stadig er det nye overraskelser og spennende vendinger. Særlig gjelder dette de to første aktene, der historien blir fortalt fra to synsvinkler. Det dukker  opp uante intriger fra flere hold og hektisk, hemmelig aktivitet utfolder seg på kammerset, vi holder pusten, det vi tror foregår bak en lukket dør, viser seg å være noe annet. Hvem lurer hvem? Historien vi først tror på, er også en annen og fins det en sann versjon? Filmen er spekket med erotikk og sensualitet både på kammerset og i kjelleren der onkelen og andre herrer beruses av pirrende seksuelle fortellinger.

Filmen er litt for lang syns jeg,  kunne med fordel vært kutta med en halvtime, og det er en del løse tråder,  hopper litt fram og tilbake i tid og det er forstyrrende.  Men spenningen varer til siste slutt. En smart, spennende, erotisk lada film, der man sitter svimeslått tilbake. Dette hadde jeg ikke forventet fra Sør Korea. Park Chan-wook heter regissøren.

Lion, heter filmen som handler om gatebarn i India. Nå har jeg akkurat vært i India og minnene derfra er ferske. Historien dreier seg om en liten gutt Saroo, som kommer bort fra familien sin, nærmere bestemt storebroren, som skulle passe på han. Han havner til slutt i Calcutta, langt vekk fra landsbyen der han bor. Vi får se noen dramatiske scener om hvordan gatebarna blir hundsa og forfulgt av politi og andre skurker, men den lille, smarte Saroo, kommer seg unna forfølgerne, Han havner til slutt i et barnehjem der barna heller ikke blir behandla særlig bra. Til slutt blir han adoptert av et australsk ektepar og flytter til Australia. Det er først når han er voksen, i tjueåra, at han begynner å bli opptatt av hva som skjedde med han som liten. Da begynner den andre og etter min mening mest interessante delen av historien om Saroo. Han vokser opp med omsorgsfulle, kjærlige foreldre og lever et tilsynelatende ubekymret, lykkelig liv. Jakten på hva som hendte med han i barndommen utvikler seg til en besettelse, han setter alt på spill for å finne det ut.  Det er spennende å følge det intrikate og tidkrevende detektivarbeidet han utfører ved hjelp av Google Earth teknologien. Resultatet får så avgjørende betydning at en skulle tro filmen var finansiert av Google.  Han klarer til slutt å finne den lille landsbyen og reiser tilbake og finner moren i live. Filmen bygger på en bok, en såkalt sann historie. Den dramatiske og triste skjebnen til gatebarna kan bikke over i melodrama, men det syns jeg ikke den gjør på tross av flere tåredryppende scener. Filmen er dyktig laget, fra de første scenene med den lille Saroo, et løvetannbarn,  til den voksne, flotte mannen som har klart seg bra i livet. Kontrasten mellom gatebarnas tilværelse i India og velstanden i Australia, samt kontrasten mellom den vellykkete sønnen og den dype krisen han seinere befinner seg i når livet hans rakner, er en fremragende fortellermåte. Adoptivfamilien har hatt og har sine problemer som vi gradvis får innblikk i. Filmen både viser, dveler og antyder. Nicole Kidman er veldig god som moren, den lille gutten  Saroo spiller fantastisk og viser oss hvor viktig det er å kunne løpe fort, den unge mannen Saroo blir godt framstilt av  Dev Patel. Regissør er Garth Davis.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s