Radio

Inventaret i stua var det samme overalt der jeg vokste opp. Sofa i slitesterkt møbelstoff, lenestol, salongbord, bokhylle, kanskje et lite spisebord. Møblene varte livet ut og det gjorde naboene også. Det var aldri noen som flytta. Aldri noen forandringer.  Inntil vi oppdaga at naboen hadde fått ny radio og vi sto og gapte foran det skinnende brune vidunderet i teak. Ut med spisebordet, inn med radiokabinettet. Alle drømte om å ha et sånt flaggskip i stua si.

Det var ikke bare radio i kabinettet, men en platespiller som skifta digre grammofonplater automatisk. De datt bare ned, en etter en, og ut strømma russisk korsang. Volga, Volga, sang mannskoret. Flamenco musikk akkompagnert av klaprende hæler og kastanjetter, sto også høyt i kurs.

Radioen hadde godbiter for hele familien, men da hørespillene kom, var det bare dem vi snakka om. Det var tomt i gatene hver lørdag når Paul Temple avslørte Gregory mysteriet. Resten av uka diskuterte vi hvem som var Gregory. Seinere kom hørespillet om Mr. Cox. Godaften, mitt navn er Cox, sa fløyelsstemmen. Det starta med en innsmigrende melodi, før uhyggen satte inn med mord og forsvinninger. Gatene var tomme igjen, alle holdt pusten. Unga i gården lagde en kortversjon av hendelsene til kjennings melodien: Cox det er navnet og Peacock er morder’n, Pete er forsvunnet og Margot er død. Cox er forelska i skjønne Helena. Lenge leve sammen, til de dør…

Overføring av skøyteløp var det aller helligste hjemme hos oss. Hjalmar Andersen og Kuppern var de store heltene. Særlig Kuppern for han var fra Kampen der faren min kom fra.

Det var forbudt med utenomsnakk under sending for pappa måtte få med seg eksakte rundetider. Alt var nøye planlagt for å unngå katastrofer. Blyanter og viskelær lå klare. Da jeg endelig skjønte sammenhengen mellom rundetider og sluttresultat, ble det ulidelig spennende. Nesten like spennende som Paul Temple. Det gjaldt å styre unna uhell både på skøytebanen og på hjemmebane. Så det var best å være to om det. Min jobb var å sørge for nyspissa blyanter og assistere når sjefen måtte ut en tur. 37,5, 38, 39,5 noterte jeg på kladdarket, mens han førte tallene inn på et stort rutete regneark etterpå. Dopausene var korte når det var skøyteløp. De fulgte rundetidene.

Publisert i Klassekampen 17.2.2017

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s