Psst!

 

Vi kom til Yerevan i desember. Det var kaldt og snø i fjellene. Det er noe med lyset, kombinasjonen av lys og kulde, som gjør at jeg husker alt bedre enn om det hadde vært kvelende hett. Damene i pelskåper med ullskjerf tullet rundt hodet, eller store pelsluer. De tok dem ikke av seg i klasserommet. Vi satt på bakerste benk og frøs. De kutter strømmen sa lærerne, russerne straffer oss. Operaen var det eneste stedet det var varmt og godt. Der kunne en ta av seg vinterjakkene.

Elevene er blåfrosne og altfor tynnkledde. De skraper med pennene på papiret og rekker opp tynne armer for å svare når læreren spør. Det er en stille intensitet i rommet. Ei lita jente var alene hjemme. Moren hadde sagt at hun ikke fikk lov å gå ut. Jenta satt og så ut av vinduet da en liten blå fugl banka med nebbet på ruta og spurte hvorfor hun ikke gikk ut i det fine været. Jeg kan hjelpe deg med å finne nøkkelen sa den,. Hva synes dere jenta bør gjøre? spør læreren med pelskåpa. Konsentrert tilstedeværelse og ivrige svar. Temperaturen stiger, røde kinn, det blir varmere, de løsner på jakker og kåper.. Klokka ringer.

Psst, sier overlæreren, nå er det lunsj. Han geleider meg inn på bakrommet der pølse, agurk, yoghurt, koriander, mørkt brød og smør står på bordet ved siden av en flaske Vodka. Lærerne sitter i sine vinterfrakker, det står glass og venter på å bli fylt. Det skjenkes i de små glassene og skåles. En etter en reiser seg og holder en tale for gjestene og hverandre, men til slutt blir det stille, det er noe de venter på. Psst, du må holde en tale, hvisker sidemannen. Reiser meg og takker for besøket, for flott undervisning, deilig mat og god vodka. På vegne av oss alle, Skål. Jubel, dette må feires,, mer vodka. De kaster luer og votter. Varmen stiger, blussende kinn. Flaska er tom. Men det kommer straks en ny på bordet,. Klokka ringer. Lunsjen er over. Tilbake til klasserommet. Nå skal dere skrive en personlige historie om jenta og den blå fuglen, sier læreren. Hun tar fram en bunke oppgaver hun skal rette, men blar langsommere og langsommere, hodet dupper dypere mot oppgavene, ettermiddagssola siger inn gjennom skitne vinduer. Pennene skraper mot arkene. Elevene begynner å småsnakke sammen,. Psst, sier jeg, til læreren, de er visst ferdige.

 

Publisert i Klassekampen 16.12.16

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s