Voldens historie (Histoire de la violence)

Har akkurat lest Edouard Louis siste bok Voldens historie. Den er oversatt til norsk, men jeg leste den på originalspråket. Enkelte ord og uttrykk forstår jeg ikke, særlig gjelder det fransk slang, som jeg ikke er oppdatert på. Men jeg skjønner at det er slang, og det er da noe. I det hele tatt er språk en viktig del av boka, som jeg håper han vil  skrive mer om i kommende arbeider. Språk er noe franskmenn er mer enn alminnelig opptatt av. Forsøk på å forenkle det franske skriftspråket avstedkommer sterke følelser og kraftige protester.

Det er stor forskjell på den akademiske, skriftlige måten å uttrykke seg på og hvordan språket brukes i forstedene  (banlieux) eller i byer der innbyggerne er skeptiske til eliten fra Paris. Ettersom Louis kommer fra fattige kår i en slik by nord for Paris, behersker han også det språket. Ikke bare er språket i de akademiske sirkler han beveger seg  (han holder på med en doktorgrad) totalt annerledes enn i hjembyen, men også måten å kommunisere på.   Louis bruker et grep gjennom hele den siste boka som får fram slike forskjeller. I store deler av teksten er det ikke forfatteren som har opplevd den dramatiske historien som forteller den, men søstera Clara som har hørt den av broren sin.  Da beholder han en muntlig stil og framføring som minner oss på hvor han kommer fra, og hvordan familien som han har flykta fra omtaler han, hva de trekker fra og legger til. Skrivestilen er en fortsettelse av den forrige boka hans, Farvel til Eddy Belleguele.

Språket flyter lett, det er nært og tett på en konkret og dramatisk hendelse i forfatterens liv, fortalt som en thriller. På vei hjem i Paris gater seint på natta, kommer han i snakk med en ung mann og gir etter for mannens ønske om å få bli med til leiligheten hans. De får god kontakt, men etterhvert utvikler forholdet mellom dem seg til et mareritt. Han blir trakassert, voldtatt, forsøkt kvalt, truet på livet med en pistol  og frastjålet sine eiendeler. Historien blir fortalt med detaljert presisjon om hva som skjer før, under og etter hendelsen. Detaljene kan virke ubetydelige, men er viktige når han seinere anmelder forholdet og får spørsmål om bevis.Samtidig blir vi bedre kjent med hovedpersonen, forfatteren, og hans reaksjoner, fobier og tvangstanker etter det som har hendt. Tankene kverner, om jeg hadde gått hjem noen minutter før, hadde tatt en annen vei, kunne det likevel ha skjedd? Om jeg hadde sagt ting på en annen måte, ikke vært så naiv, om jeg hadde lagt merke til…., hva hadde skjedd? Frykten for at voldsmannen skal komme tilbake, at han skal møte han tilfeldig igjen, hevne seg om han anmelder forholdet, påvirker hvordan han tar til seg rådene han får fra sine to nære venner. De forstår han ikke, kan ikke sette seg inn i hans situasjon. Hvordan han blir møtt av politiet og helsepersonale, at han ikke blir tatt på alvor, hva de mener om han, hva vennene mener om han er andre tanker som spinner. Voldsmannen er fra Algerie, og forfatteren vedgår sin redsel for å nærme seg mørkhudete araber etter hendelsen. Samtidig er han opprørt over at politiet trekker en fordomsfull konklusjon når de antar  at overgriperen er «araber». Han kvier seg for å anmelde fordi han ikke har tro på fengsel som straff. Edouard Louis har selv hatt en voldelig oppvekst og vært ute en vinternatt, og vil derfor ikke dømme.

Jeg tenker på en av de overlevende fra Utøya som sa at det første hun gjorde etterpå var å sette seg ned og skrive ned detaljert hva hun hadde opplevd og dele det med venner, bo sammen med gode venner, være nær dem. Det var god terapi. Det samme gjør Edouard Louis, det er en hyllest til de trofaste, nære vennene som stiller opp uansett tidspunkt når han trenger dem.

Det psykologiske kampen mellom voldsmannen og offeret er mesterlig fortalt, historien er godt komponert, jeg holder pusten til siste side og får lyst til å bla tilbake til begynnelsen.

Det er flere stemmer i denne romanen, forfatteren, søstera Clara, hennes ektemann, og det kan virke litt forvirrende, men de forskjellige perspektivene gjør boka mer kompleks og den gir deg motstand. Historien er både intuitivt og strategisk fortalt. Det er ingen tvil om at Edouard Louis er et lysende. ungt talent.

Noe annet jeg er mer kritisk til er at han erklærer at alt han forteller er sant, at det ikke er noe han har funnet på, men likevel står det med tydelig tekst på (den franske) forsida at dette er en roman. Den ble omtalt i siste nr av Ny tid som en non-fiction bok, altså ikke som en roman. For meg er det helt uinteressant om alt som står der er «sant» eller ikke. Historien er uansett autentisk slik den ble opplevd av offeret. Overgriperen har visstnok meldt seg på banen som følge av at fingeravtrykket hans har blitt gjenkjent av politiet. Han mener at Louis beskyldninger om voldtekt og overgrep ikke er riktige og forlanger erstatning.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s