Krigen har intet kvinnelig ansikt

Forfatteren av denne boka, Svetlana Aleksijevitsj, vant nobelprisen i litteratur i 2015. Jeg hadde aldri hørt om henne, men nå har jeg bestemt meg for å lese mere av det hun han skrevet. Hun har en sterk, opprørsk stemme, og forteller historier som har vært fortiet.

Tittelen er talende. Det har nærmest vært hemmelig at mange sovjetkvinner deltok i første rekke, side om side med  menn, under 2. verdenskrig. Det som overrasker meg mest er at kvinnene, eller rettere sagt jentene,  mange av dem var bare tenåringer, sloss om å få delta i første rekke. De ville ikke sitte hjemme, men var fylt av  patriotisme og vilje til å forsvare landet sitt. De nøyde seg ikke med å ta seg av de sårede og utføre annet kvinnearbeid, nei, de ville ut i fronten, lære å skyte, kjøre tanks, kaste granater og bli piloter.

Rundt en million kvinner deltok i den sovjetiske armeen. Álle menn og kvinner til pumpene var slagordet. Uten å løfte i flokk hadde ikke Sovjetarmeen klart å slå de tyske angrepene tilbake, men ofrene var store og preger landet den dag i dag. . Aleksijevitsj bryter barrierer når hun velger å snakke om det hun kaller Kvinnekrigen og Kvinnehistorien og  hvordan de skiller seg fra mennenes historie som ofte dreier seg om heltemodige seire og «det tekniske utstyret».  Kvinnehistoriene «har sine egne farger og lukter, sin egen belysning og sitt eget følelsesrom». Deres krig har forblitt ukjent…

Forfatteren har oppsøkt hundrevis av kvinner som deltok på forskjellige måter i krigen, for å høre deres historier. Og hun har måttet kjempe for å få gjøre det på sin måte. «Jeg interesserer meg ikke bare for den virkeligheten som omgir oss, men også for den som er inne i oss», skriver hun, «følelsenes historie».  Det de forteller er  både forbausende og overraskende og dreier seg like mye om de daglige problemene som om de store slag. Som at klær og sko i hæren ikke var tilpasset kvinnelige størrelser og hvordan de løste slike utfordringer.  Kvinnene forandra seg og ble mer mannlige, de gikk kledd som mannfolk, klipte håret og brukte herreklær. Noen mista menstruasjonen. Så lenge de var i fronten ble de respektert som likeverdige med menn, de fikk anerkjennelse, men da krigen var slutt og de vendte tilbake til sitt hjemsted, fikk de ikke den samme hyllest. De ble de beskyldt for å vært i lag med menn og for å ha forlatt familie og barn. Mange har fått varige mén både på kropp og sinn. Historiene er  rørende og hjerteskjærende. Det er et sterkt menneskelig dokument om  ufattelig idealisme og  mot i en umenneskelig krig.

Noe annet som gjør denne boka spesielt interessant er måten hun skriver på, en blanding av dokumentar og skjønnlitteratur. Fakta, følelser og tanker beriker hverandre. I tillegg har boka en annen viktig dimensjon, nemlig at forfatterens stemme og rolle blir tydelig når hun hele tida minner oss på hvor vanskelig og utfordrende det har vært å få til intervjuene. Mange kvier seg, noen trekker seg, de tror ikke det de har noe å bidra med, sier at de ikke husker, vil glemme.

Men det aller mest imponerende er det lyriske språket, refleksjonene. Uttrykk, formuleringer  som treffer, slår deg i bakken,  får deg til å tenke og føle.