Gjensyn med Sabrina

Sabrina, regissert av Billy Wilder, kom i 1954 og jeg så filmen for annen gang på Cinemateket nylig. Audrey Hepburn spiller den unge, uskyldige jenta fra beskjedne kår som blir en slags Askepott.  Storyen er tradisjonell og tynn som en gjennomsiktig nylonstrømpe. Pen ung pike fra lavere sosial klasse er avstandsforelska i en sjarmerende Don Juan, som tilfeldigvis er en av sønnene i den rike overklassefamilien der faren hennes arbeider. Han er sjåfør. Faren sender henne til Frankrike for at hun skal lære seg fransk kokkekunst, og den gang tok det to år for å bli ferdig utlært.  Den pene unge jenta lærer ikke bare å kokkelere,  men å kle seg fransk og moteriktig og først når hun er tilbake med kort sveis og lekre klær,  legger den kjekke, rike  Don Juan (William Holden)   merke til henne. Så oppstår det selvfølgelig søt musikk mellom de to,  men også forviklingar fordi familien har andre planer angående hvem han skal gifte seg med. Da stepper den andre litt eldre sønnen inn (Humphrey Bogart), som har erklært at han overhode ikke er interessert i å gifte seg, han lever og ånder for familiens forretninger.  Jeg sier ikke mer.

Ble litt skuffa over filmen fordi jeg syns historien var lite spennende og ikke minst, at damene i 1950 talls filmer fikk så trange og tradisjonelle roller. Audrey Hepburn er virkelig yndig og vakker, og spiller godt, men det er jo ikke så mye hun kan utfolde seg.William Holden er sjarmerende og blid, men like karikert som henne, en useriøs Dandy. Humphrey Bogart er den eldre, samvittighetsfulle broren uten sjarm, lukka som en østers, men som åpner seg litt når han må ta seg av Sabrina.

Som alltid ligger humoren på lur i detaljene. Snertne replikker og komiske situasjoner. Et høydepunkt tidlig i filmen er når den franske kokkelæreren underviser i hvordan man skal knuse egg når man  lager soufflé, Holdens rolle er ikke særlig spennende, men han får utfoldt seg når han blir utsatt for et uhell og må holde senga. Bogart tiner sakte opp men det er flere runder med misforståelser og forstyrrelser før historien får et vendepunkt som peker i en bestemt retning. Bogarts rolle er mer interessant og åpner for  en litt dypere karaktertegning selv om han er mutt og snakker i koder.

Mange kostelige humørfylte detaljer, men ikke akkurat full av overraskelser.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s