Grand hotel

Av en eller annen grunn har jeg fatta interesse for Atle Antonsen, ikke pga humorprogrammene, men fordi han takka ja til å synge  i Operaen. Derfor ble  jeg nysgjerrig  på denne filmen hvor han har hovedrollen.  Flott type, han spiller en alkoholisert forfatter med skrivesperre.Her er det ikke mye smil og latter.  Ikke en overvettes spennende karakter, men akkurat så ufyselig som en jålete, selvopptatt forfatter kan være. Av en eller annen grunn er ikke figuren troverdig, veit ikke om det bare har å gjøre med at Antonsen ikke er en god nok skuespiller. Han glimter til i noen scener, men da er han ikke forfatter, men reagerer som en vanlig mann.

Typetegningen er for karikert og utilnærmelig til at vi får noe særlig sympati for forfatteren med skrumplever. Om  vi hadde sett noen flere sider av han, hadde vi kanskje blitt mer interessert i historien. Han går stort sett rundt med det samme sure, mutte uttrykket og befinner seg så å si hele tida i de samme banale situasjonene. Det er ingen stigning i karakteren og historien for å si det sånn, men lavt intensitetsnivå. Jeg tenker på en annen film jeg nylig så, Markedets lov, der hovedpersonen også er en nokså taus og mutt mann uten mye mimikk. Men han klarer  å formidle seg selv og sin personlighet gjennom de situasjonene regissøren setter han i på tross sin uttrykksløse mimikk.

Det er ikke bare Antonsen men en  liten gutt, spilt av Håkon Bøhmer,  som har en viktig rolle filmen. Han er et annerledes barn med Tourette og ADHD.  Forholdet mellom de to er knapt fortalt gjennom små episoder , men det er den lille gutten som klarer å forandre den forfylla forfatteren på en måte som ingen voksen har maktet.  Den historien virker mer troverdig og er fortalt med tynn pensel. Hva er det så den lille gutten gjør? Jo, han stiller spørsmål. Hvorfor, sier han, gjør du det?, hvorfor kan du ikke gjøre det? Hva betyr det du sier? Da må den selvopptatte, voksne mannen se seg sjøl i speilet og innrømme at han ikke har et godt svar. Han har fått en liten venn som han gjerne vil beholde, og denne vennen kan han bare beholde om han er ærlig.

Mora til den lille gutten, den eneste kvinnen i filmen, har  en nokså perifer og kjedelig rolle. Det virker nærmest som hun er en statist ettersom sønnen må ha en mor.  Men her er det altså en stor og en liten gutt det dreier seg om.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s