Jungelboka

Jeg har sett Jungelboka sammen med en sju åring (sju og et halvt protesterer han). Det er ikke en animasjonsfilm, dyrene ser uhyggelig naturtro ut, elefantene er digre, sett fra lille Mowglis perspektiv, panteren Baghera er livaktig med sine lysende gule øyne,  tigeren Sheer Khan er akkurat så skummel som en hevngjerrig tiger skal være. Bjørnen Balu er avslappa og deilig, slangen er innsmigrende forførerisk osv.  Hvordan de har fått dette til, er ubegripelig for meg, men sjuåringen tenker ikke over den saken. Alle dyra snakker engelsk, som Mowgli, det tenker han kanskje heller ikke noe over. Vi som har sett Jungelboka før, vet at Mowgli behersker dyrenes språk.

Må innrømme at jeg hadde lyst til å se filmen selv om jeg  hadde måttet dra aleine. Litt flaut liksom når en godt voksen dame går på barnekino. Etter den fantastiske oppsettingen av Jungelboka på Det norske teater for en del år sida, som jeg så tre eller fire ganger (sic), lurte jeg på hva den nye filmversjonen hadde å tilby.  Opplevelsen ville jeg dele med en sjuåring (sju og et halvt) som ikke ante noe om historien bak filmen.

Historien om Mowgli følger stort sett det gamle sporet, ingen store overraskelser i så måte.I motsetning til teater/musikalversjonen. Den har både uhygge, varme, alvor, og humor.Det sniker seg inn en sivilisasjonskritikk når vi får se miljøkatastrofer som følge av regn og tørke. Filmen har både spenning og refleksjon, vi lærer noe om jungelen og dyra der, kamper som utkjempes, konflikter, relasjoner.

Til min store overraskelse var sjuåringen,  en ivrig  kar som liker både farlige dyr og spenning, ikke så fornøyd som meg, og dermed fikk jeg noe å tenke på. Han kjeda seg litt. To forhold peker seg ut. For det første at dyra ikke snakka norsk, men engelsk. Altfor vanskelig for en sjuåring å følge med på de  norske undertekstene selv om jeg prøvde å forklare litt underveis. Det andre var at dette ikke er en action film, den er spennende, men også dvelende når det gjelder forholdet mellom Mowgli og hans venner. Litt filosofisk og reflekterende.Morsom på en intelligent måte. Disse aspektene fikk ikke sjuåringen med seg naturligvis. Grunnen til at jeg ville se den, var nettopp det filosofiske og reflekterende, mens han hadde sett for seg en vanlig jungelfilm med høyt tempo.

Da vi så Angry birds filmen uka før med hans to småbrødre og en eldre fetter, var de små mere fornøyd enn fetteren og meg.  De små lo og påsto at det var kjempegøy, mens jeg og fetteren var enige om at det var en elendig film med en uforståelig, dust handling, altfor vanskelige dialoger for små barn og for mye action uten mening.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s