Same, same -but different

Desember 2014 i Kairo. Ikke kaldt, ikke varmt. Det er tre år siden sist vi var her, På Tahrir plassen under revolusjonen. Kairolukta er den samme, men hva er annerledes? Er det blitt verre eller bedre? Hva mener de om Sisi? Om muslimbrødrene? Og hva med framtida? Er revolusjonen ødelagt?

Som sist besøker vi familie og venner for å komme bak sensasjonelle nyhetsoppslag om alt som har gått galt med Egypt. På vei innover fra flyplassen kan vi konstatere at trafikken ikke er bedre enn før. Snarere tvert i mot. Gemalen mener det er flere nye biler, men alle har bulker her og der, slik det alltid har vært.

Stemninga er spent. Vi ankommer noen dager før en bebudet demonstrasjon som en gruppe salafister står i spissen for. De oppfordrer alle gode muslimer til å delta. Andre muslimske grupperinger mener det er en dårlig idé og ber folk om å holde seg hjemme. Vi har fått streng beskjed om å ikke gå ut i gatene og blir sittende på hotellrommet og se på TV overføringen der fortvirra reportere leter etter demonstranter. “Her er alt rolig”, rapporteres det fra den ene og andre kanten av byen. Men én mann ble skutt på et sted de ikke hadde reportere. Det er ikke mange nok til å dekke hvert sted og hver hendelse i den store byen. Ikke alt kommer på TV. Det sto bare en liten notis i avisa om at 19 mennesker hadde blitt drept tidligere i uka da et hus raste sammen. Ikke på grunn av skyting eller naturkatastrofe, men fordi utbyggeren hadde bygd ulovlig. Regjeringas propagandamaskinen ruller over TV skjermen om og om igjen, tanks og militære viser sin styrke og sitt mot, det egyptiske flagget vaier. Vi må forsvare vårt kjære, stolte land. Egypt er omgitt av land i kaos, her er det stabilt.

De fattige er fortsatt fattige og de rike er rike, kanskje enda fattigere og enda rikere enn før. Umulig å si. Den lille kaffebaren på hotellet er i alle fall stappfull av mennesker som betaler norske priser for en cappuccino. De kommer kanskje fra et annet land. En gruppe skiller seg ut. Det er 40 ung-gutter som ser arabiske ut. Soldater får vi vite. Det er da vi begynner å tenke på konspirasjonsteoriene som florerer blant våre venner. Hvorfor er de her akkurat nå?

Er det blitt verre eller bedre? Same-same, er gjennomgangstonen. Vi må være tålmodige, sier en eldre drosjesjåfør, men ungdommen er ikke vant til det. De vil ha raske endringer. Det er blitt verre, hevder andre, turistene har forsvunnet, og det går nedover med utdanning og helse. Demonstranter blir arrestert og torturert. Men om det er verre enn før får vi ikke svar på. Alle er enige om at det er rolig nå. De føler seg trygge.

Hva med Sisi? Han viser styrke, vi trenger en sterk mann, blir vi fortalt. De aller fleste vi møter liker han, noen sier til og med at de elsker han,, han har klart å holde landet sammen. Han er sjarmerende og smart. Nå er han på rundreise i Europa og har undertegna kontrakter med Franrike og Italia.

En av mine tidligere kolleger mener Sisi er litt for søt. Ingen overgår Nasser. Hun smiler og kysser bildet av Nasser som står på skrivebordet hennes. En annen som var fornøyd med Mubarak, insisterer på at Sisi er enda bedre., mens andre er skeptiske til militærstyret. Ikke bare skeptiske, de hater det. Særlig vi unge, forteller to studenter. Alle under 40 er misfornøyd. .Menneskerettigheter blir brutt hver dag. Ble de ikke det før også? Jo,men….same-same, but different.

Ingen støtter muslimbrødrene. De som gjør det, holder det hemmelig. Muslimbrødrenee er terrorister. Godt hjulpet av Hamas som kom krypende gjennom tunneler fra Gaza og hjalp til med å åpne fengselsportene for politiske fanger og kriminelle. Det var slik Morsi kom ut. Til syvende og sist er det sionistene som står bak, er en av våre eldre venner overbevist om. Den yngre garde i familien hennes er ikke enige. Men at Mubarak er en skurk som har tilrana seg penger fra fellesskapet, er det ingen som tviler på.

De unge ser mørkt på framtida. Militæret kommer ikke til å gi fra seg makta, Problemet er de store forskjellene mellom fattig og rik. Om det ikke skjer sosiale endringer, vil de fattige gjøre opprør, mener en gammel venn. Militæret må snakke med muslimbrødrene. Vi veit ikke hva framtida bringer. Håper det beste, men frykter det verste.

En ting kan alle samles om. Tida kan ikke skrus tilbake. Revolusjonen har forandra oss. Vi tenker på en annen måte. Vi har stemt ved valg, vi har demonstrert. Alle har vært med på den store demonstrasjonen den 30. Juni. En bevegende opplevelse. Demonstrasjonen som førte til Morsis fall.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s