Cowboyene (Min datter, min søster)

Thomas Bidegain har laget manuset til denne filmen, han er kjent for sitt samarbeid med Jacques Audiard (Dheepan, Profeten, Rust og bein). Dette er Bidegains første film alene.Originaltittelen Les Cowboys syns jeg er mye bedre enn den norske  Min datter, min søster.

Det er en film som blant annet handler om kulturkonflikter mellom islam og vesten.  Starter med at en fransk familie i jeans og cowboyhatter drar på  country festival i Frankrike. Jeg ante ikke at det fantes noe sånt i dette landet som jeg ofte besøker.

Landskapet minner om cowboyland.  De første scenene i filmen  er suverene. Familien kjenner mange på festivalen, faren blir bedt om å synge en country låt, han danser med stor hengivenhet med datteren sin og mora danser med sønnen. Idyll. Jeg lurer på hvorfor familien er plassert  i denne settingen  og skjønner det ikke før  mot slutten. Da gis det en subtil mening. Cowboyen i solnedgang er vel det ypperste symbolet på amerikansk, vestlig kultur, han rir av sted på prærien og sloss med indianere. Alle ville være cowboy, ingen ville være indianere da jeg var barn.Mens familien hygger seg på festivalen, skjer det noe i kulissene som ingen merker. Den 16 årige datteren forsvinner.  Tennesse waltz er en melodi som synges og spilles gjennom filmen. Melodien er vakker og teksten uhyggelig velplassert i forhold til filmens gjennomgangstema. Har aldri før tenkt på at det er noe dystert over en valsetakt.

Først tror de dattera er blitt kidnappa, seinere skjønner vi at hun har dratt frivillig sammen med sin muslimske kjæreste. Mye kan tyde på at de har slutta seg til ekstremistiske islamske grupper. 9.11 og terrorangrepene i London i Madrid er bakteppe i filmen.Jakten på å finne rømlingene starter. Cowboyfarens innbitte og utrettelige leting etter sin datter tar knekken på både han og familien.  Det er et familiedrama, ikke en politisk thriller.

Som i andre filmer jeg har sett av Audiard/Bidegain (Dheepan, Profeten) handler den først og fremst om tause menn og deres problemer. Kvinnene er statister. Faren er en eksplosiv stabukk, dømt til evig vandring i håp om å finne dattera.   Besettelsen hans er destruktiv, særlig fordi sønnen blir dratt med på reisene.  Kanskje er det noe symbolsk over rastløsheten hans, en flukt fra det kjente til nye land og opplevelser.  På jakt etter ny erkjennelse. Det er karakteristisk at filmen antyder mye,men ikke gir svar.  Mennene forteller ikke  hva de tenker og hvorfor de gjør som de gjør. Sønnen blir også en vandrer, men ikke en kopi av faren. Han vikler seg inn i dramatiske hendelser i sine desperate forsøk på å finne sin søster. Mot slutten befinner vi oss igjen i Frankrike på en countryfestival, der den samme familien deltar. De har forandra seg, men det har ikke naboene.  Igjen skjer det noe dramatisk på festivalen, som setter forholdet mellom muslimer og det sekulære Frankrike på spissen.

Filmens sterke sider er at den er spennende og uforutsigbar. Fotografering og musikk er flott. Temaene er mange: tap, kjærlighet, skyld, lojalitet, selvstendighet, stahet, det blir mye på en gang og kulturkonfliktene som skulle være det overordna temaet, avspeiles ikke spesielt godt hos hovedpersonene. Hendelsene er ikke godt vevd sammen og ikke like troverdige. Det gjør den  springende, vanskelig å få tak i. Den antyder, men utbroderer ikke. Det liker jeg egentlig, men her skaper det forvirring hos meg. Det rare er at forvirringen ga meg mye å tenke på og undre meg over etter at filmen var over.

De to mannlige hovedpersonene, far og sønn, er gode, men jeg syns de har fått litt  for trangt handlingsrom.  Faren Francois Damiens, som jeg så  i Familien Bélier (fin film, sterkt undervurdert i Norge) spiller rollen som pater familias på overbevisende måte, men han er ikke lett å bli kjent med, får ikke vist fram så mange sider. Den unge fransk-britiske Finnegan Oldfield derimot er en mer interessant skikkelse som det skal bli spennende å følge.