Gatelangs i Montevideo

IMG_8283Epistel 11 i vinterreisen til Argentina og Uruguay

Vi tok hurtigbåt fra Buenos Aires til Colonia del Sacramento i Uruguay. Det  tar ca. 1 time. Fra storbyen til en småby.  Colonia har vært på portugisiske, spanske og uruguyanske hender og er full av historiske minnesmerker. Veldig populær blant argentinere og turister fra andre deler av verden fordi den står på Unescos verdensarvliste. Den minner meg om andre små franske og italienske byer jeg har vært i. Brosteinsgater, små, hyggelige kafeer og restauranter, mange turistbusser. Beliggenhet er flott, ved Rio de la Plata og solnedgangen praktfull. Den hadde vi sett da vi var her sist, på vei til Buenos Aires.

Men vi fant ikke noe sted å bo i Colonia. Det var midt i karnevalsesongen og ferietid i nabolandet, Argentina. Vi leide en bil og kjørte på måfå videre mot Montevideo, etterhvert begynte det å regne, men heldigvis ikke så mye som det var spådd. Klarte å finne et hotellrom og parkeringsplass i sentrum av byen. Dagen etter dro vi videre østover (jf Strand, vann og sjøløver, en tidligere epistel i serien).

I Argentina bor det rundt 40 millioner mennesker, mens den lille fetteren Uruguay, har ca 3 millioner. En militærjunta styrte landet i 12 år, fra 73 til 85.

Uruguay er kjent for sin ekspresident, José Mujica, eller Pepe på folkemunne.  Pepe, en tidligere geriljakriger som kjempa mot militærdiktaturet, satt 13 år i fengsel. Der fikk han god tid til å tenke, sier han, og bli mer forsonende. Nå er han en latinamerikansk variant av Nelson Mandela.  I hans presidentperiode ble ekteskap mellom personer av samme kjønn og fri abort vedtatt, i tillegg til en progressiv narkotikalovgivning som gir adgang til bruk av hasj og marihuana under statlig kontroll. Ekspresidentens filosofiske betraktninger om livet er verd å lytte til og han lever slik han prediker. Bor i det samme, enkle huset, har en gammal bil og gir bort mesteparten av lønna si til fattige.   En av mine FB venner foreslo at Uruguay, Brasil og Argentina burde slå seg sammen nå som det er så mye uro i to av landene.  Da kunne de velge Pepe som  president og få et uslåelig fotballlag. Landet skårer også høyt på andre faktorer, levekår, lav kriminalitet, gratis helsevesen, skole, utdanning, og ikke minst ytringsfrihet.  Men det er ikke bare sol og glede i dette landet, kan vår lokale venn, minoritetsforskeren, fortelle. Vi er underlagt de samme økonomiske krefter som andre land. Lovverket er bra, men gjennomføringen mangelfull.

Karnevalsesongen var ennå ikke avslutta da vi vendte tilbake til Montevideo. Den varer i minst 40 dager.  Verdens lengste karnevalperiode, påstås det. Vi bestemte oss for å gå på en forestilling om kvelden.

Fra hotellrommet vårt  kunne vi se ned på noe som foregikk på den andre sida av gata. Dette må vi finne ut av.   Der var det  lørdagsdans for tangoglade. Som vanlig, vi begynte å bli vant til det nå, hadde folk med seg medbrakte klappstoler og satt ringside på fortauet og nippa til mate-teen sin mens de så på parene som svingte seg rundt på asfalten. Mannfolk  med fin sveis og store glis bukka for damene som venta på å bli engasjert.   Det var en overvekt av  glade seniorer som sikkert hadde dansa tango hele sitt liv og ikke hadde tenkt å slutte med det. Noen takla de vanskelige trinnene, andre sloss litt med seg selv og partneren, men dansegleden overgikk alle tekniske vansker.  Forbipasserende og skuelystne som oss, tok bilder og parene poserte og vinka. Ikke noe er mer oppløftende enn spontan gatedans! Vi er glade i å danse swing, men tango er altfor vanskelig.

IMG_8281Karnevalforestillingen der flere grupper skulle opptre, skulle foregå om kvelden i et utendørs teater  ikke langt fra «strand»promenaden. Vi kom i god tid, men det var ingen billetter igjen. Bare hvis vi ville betale det dobbelte av prisen på svartebørs. Jeg var positivt nølende, mitt reisefølge var bryskt avvisende.  Det ble ingen forestilling på oss.   Samma kan det være, tenkte jeg, vi får finne på noe annet.

Tok  beina fatt og gikk langs promenaden der det krydde av folk i sommerkvelden. Familier satt på benker eller plenen og spiste is og drakk mate te, syklister  snodde seg forbi de gående, ungdom på rulleskøyter og brett for avsted mellom barnevogner og joggende. Det var på denne tida av døgnet det var behagelig temperatur.

IMG_8241Vi gikk opp fra promenaden og inn mot det vi trodde var sentrum og belaga oss på en rolig kveld på en hyggelig bar. Da hørte vi det. Høres ut som trommer, sa jeg, kanskje et musikkcafé, der døra står åpen. Vi gikk etter lyden som ble sterkere og sterkere, det måtte være mange som spilte trommer, og til slutt var vi midt oppe i et hav av mennesker og et intenst lydnivå.  Natta var svart og i den trange gata marsjerte  menn med bar overkropp,  kvinner og til og med barn som hamra vilt på trommene, svetten rant av dem, takten ble villere og villere,  folk dansa rundt  på fortauet. Det  nærma seg klimaks, vi trodde trommene så vel som  våre trommehinner skulle sprekke, det var som en transe. Vi hadde havna midt i  Las Llamadas, en trommeparade som går gjennom smale gater under karnevalperioden. Tradisjonen er gammel og det var afrikanske slaver som starta den. Endelig fikk vi oppleve noe av Latin Amerikas røtter, tradisjoner som stamma fra Afrika og ikke fra Europa.  Det var en sterk opplevelse særlig fordi det kom helt uventa, ikke noe vi hadde planlagt eller kjøpt billetter til. Dermed fikk vi en bit av karnevalet likevel. For ikke å si selveste godbiten, den spontane, folkelige utfoldelsen, som sikkert er nærmere opprinnelsen til karneval, i motsetning til det overdådige og kommersielle som preger det nå.

IMG_0323Ikke noe er som å gå gatelangs uten en plan. Alt kan skje, og det skjer alltid noe.  Særlig i varme land hvor det meste foregår utendørs. Du kan stoppe å se på en gatekunstner, titte inn av et vindu, banke på ei dør, sette deg på en benk, spørre om veien, be om hjelp, stoppe ved et marked, slå deg ned på en utekafé, gå inn i en butikk, praie en tax, overalt finner du noe eller noen som interesserer deg. En gang i Trinidad, en by på Cuba, banka vi på en port der det sto, Bananer til salgs og et skilt om at bananene hadde vunnet en pris. En gammel mann åpna porten og vi fikk omvising i en paradisisk have med trær og frukter vi aldri hadde sett før. I gamle dager var det en plantasje her og de brukte slaver til å drive den. Hagen var omgitt av et høyt plankegjerde. Etterpå ble vi invitert inn i huset hans som var som et historisk museum og  fikk høre at….  Men det er en annen historie som kan bli tema for en ny blogg.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s