Protester på mai plassen, Milagro Sala og Pave Frans

Husker dere mødrene på 25. mai plassen i Buenos Aires? De begynte å vise seg der allerede under militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983. Barna deres var blitt anholdt og bortført.  Ingen visste hva som hadde skjedd med dem, om de hadde blitt torturert, drept eller fengsla. Det sies at mellom 10-30000 mennesker forsvant i den perioden og den dag i dag er det uklart hva som skjedde med dem.

Under militærstyret var det forbudt  for grupper over en viss størrelse å samles på offentlig sted, da kunne de bli anholdt. Men mødrene delte seg  opp i mindre grupper og fortsatte å demonstrerte fredelig.  Hver torsdag fra kl. 15.30 var de på plassen iført sine hvite hodeskjerf. Etterhvert fikk de omtale og anerkjennelse for sine krav også utenfor landets grenser.

Det gikk rykter om at de fortsatt var der på torsdager. Vi dro dit for å få det bekrefta. Sannelig, der gikk de grånende damene rundt  og rundt på plassen i litt saktere tempo enn før, med sine faner og krav, Åpne arkivene, Fortell sannheten, Still de ansvarlige for retten. Still going strong, selv om det ikke er så mange igjen av dem. De har flere yngre hjelpere og støttespillere.  En av mødrene holder en spontan tale, til stor applaus fra tilskuerne. Gruppa har hatt uoverensstemmelser og er nå delt i to, men begge  har stor tillit. De er hevet over politiske fløyer og opphøyet til helter. Framstår som gamle, vise damer som alle lytter til. Gir andre mot og håp. Det var bevegende å være tilstede  og tenke tilbake på mødrenes standhaftighet gjennom 40 år.  Tårene rant.

Men på mai plassen var det også mye annet som foregikk. Det hadde nylig vært presidentvalg og landet hadde fått en ny konservativ president, Macri. Det var nokså jevnt løp mellom venstre og høyresidas presidentkandidater. Den mest sjarmerende vant.  Han  satte  sporenstreks igang med  «å rydde opp» etter sin forgjenger, på noen få uker hadde et stort antall statsansatte blitt sagt opp og han hadde starta kampen mot korrupsjon. Mostandere av den nye presidenten og hans politikk hadde samla seg på 25.mai plassen, Peronister, urfolk, fagforeninger, kvinnebevegelser, grasrotgrupper. De hadde slått seg ned med telt,  bannere, mat og sjakkbrett og det ble holdt møter og appeller på denne plassen, som har vært et sted for dramatiske hendelser i Argentinas historie.

Første gangen vi var der,  kom vi i en liten gruppe med andre turister, ledet av en ung guide i grønn T-skjorte (Free walking tour). Han forklarte ikke hva demonstrantene protesterte mot, men pekte på dem og sa «Vi liker dem ikke». «Vi vil ha dem vekk herfra». «Vi  er så glade for at vi har blitt kvitt den forrige presidenten» (Christina Kirchner), har fått nok av Kirchnerisme. De er korrupte». En av de andre i gruppa fikk blod på tann da han hørte ordet korrupsjon: «Hvem er det som betaler disse menneskene som demonstrerer? » At noen frivillig kunne protestere mot presidentens politikk var utenkelig.  Først da begynte det å demre for meg hvor stor forakten  var for dem som er nederst på rangstigen: arbeidsløse, husløse, fattige, minoriteter, urfolk.  Den unge guiden hadde ufrivillig klart å gjøre oss mer interessert i demonstrantene enn i den nye presidenten. Da ble det spennende å finne ut hva protestene deres gikk ut på.

Milagro Sala, heter hun, den militante lederen for urfolk nord i landet, i Jujuy provinsen. Der hadde vi jo vært. Hun er leder for Tupac Amaru, en grasrotaksjon, som ble danna for 15 år siden. De har bygd boliger, skoler, fabrikker og helseklinikker. Det er en betingelse at de 70 000 medlemmene forplikter seg til å sende barna sine til skolen. Det samme grepet som Lula tok i Brasil.

Medlemmene lager kooperativer som har fått økonomisk støtte fra regjeringen. Det har gitt fattige og arbeidsløse arbeid og bedre livsbetingelser. Organisasjonen har vokst seg stor og fins i flere byer, også i Buenos Aires.    Frigi Milagro Sala, står det på et banner. Hun ble fengsla i januar for «ordensforstyrrelser» og » fordi hun hadde motsatt seg provinsregjeringens beslutninger». Seinere ble tiltalen utvida til å omfatte økonomiske forhold.

Milagro Sala er en sterk og farlig person, mener den konservative guvernøren i Jujuy, Gerardo Morales. Mange kooperativer har vært med på sit-down aksjoner og demonstrert mot politikken hans. De har klart å stoppe trafikken på hovedveier i provinsen og skapt bruduljer. På tross av at organisasjon har vokst,  er de så å si usynlige i mediebildet.  Sala har blitt utsatt for attentatforsøk og trua på livet.  Guvernøren annonserte  at han ville stoppe arbeidet i alle kollektivene i Jujuy provinsen og stenge alle bankkontiene til Tupac Amaru med den begrunnelse at han vil velge andre sosiale innsatsområder.

Men Sala har mange venner, som foruten den tidligere presidenten, Kirchner, omfatter politikere, fagforeningsledere, Amnesty , OEA, som forsvarer hennes rett til å protestere. Noe av det mest oppsiktsvekkende var en tidligere høyesterettsdommer, Raul Zaffaroni, som nå arbeider med menneskerettigheter, som kaller arrestasjonen en provokasjon og et brudd på menneskerettigheter. Andre advokater og organisasjoner har rykket ut og kaller det «et tydelig forsøk på å kriminalisere ytringsfriheten». Hun er en politisk fange, mener de.  Flere europeiske land har i EU parlamentet protestert mot overgrepet.

1 2014 fikk Milagro Sala møte pave Frans. En argentinsk pave i møte med en argentinsk kvinne fra en urfolksorganisasjon. Større kan det ikke bli. Paven har tatt bladet fra munnen og bedt om unnskyldning for de grusomme overgrep som har blitt begått mot urfolk . Han er opptatt av dem som står nederst på rangstigen. Hun har til og med fått en rosenkrans av Paven. Han bedyrer at han ikke tar stilling i saken mellom regjeringa og Sala.   Vi får håpe at det offentlige blikket som er retta mot regjeringa og Gerardo Morales  vil hjelpe henne i arbeidet videre.