Iguazu – stort vann

Epistel 7 fra vår reise til Argentina og Uruguay.

Under mine mange reiser i Brasil fikk jeg høre at jeg absolutt måtte besøke Iguazu, men det ble aldri noe av. Det var så mye annet å se. Men denne gangen sto et besøk til vannfallene høyt på vår ønskeliste. For å komme dit, prøvde vi en ny måte å reise på som var blitt anbefalt: buss. Argentina hadde tidligere et godt utbygd togsystem men det forsvant under en reformivrig president som erstatta tog med busser. Tognettet ble degradert. Nå er det flere buss-selskaper som konkurrerer om passasjerene. Tigre het selskapet vi brukte. «Alle er like dårlige», sa ei jente vi traff. Dyre og dårlige.Men  Rio Uruguay er den beste».

Buss fra Salta til Iguazu tar 22 timer. To stopp underveis, begge ganger måtte vi ut  med alt vårt pikkpakk og bytte  buss. Vi hadde hørt om luksuriøse, to etasjers  busser med senger og overdådig middag, men slike utskeielser så vi ikke snurten av på den strekningen vi tok. Setene var komfortable og regulerbare, men det ble ingen rolig natt, maten var vond og det var bare én do som så bedriten ut allerede få timer etter avreise. På den siste strekningen var alles tålmodighet slutt. Bussen krabba av sted i sneglefart, stoppa på hvert et hjørne og stemninga var amper. Det ble varmere og varmere både inne og ute. Til slutt trakk motoren sitt siste sukk -den var overoppheta. Ut  i veikanten i den brennende sola og vente på en annen buss. Da vi endelig kom fram,var det såvidt vi kunne stå på beina og makte å slepe koffertene våre inn på hotel St. Georges (anbefalt! rett ved buss-stasjonen).  Langdistansebusser er oppskrytt, aldri mer, var vi enige om.

Iguazu er som en grønn og frodig jungel, tropisk regnskog, høy fuktighet og varmt.  Den ligger i en  tarm øst i landet, mellom  Brasil, Argentina, Paraguay. Misiones heter provinsen, den er vel oppkalt etter alle misjonærene som kom dit. Jesuittene var særlig aktive, de hadde sin egen tilnærming til hvordan man skulle omvende de innfødte.  På misjonsstasjonene fikk de usiviliserte urinnvånerne ikke bare høre om Gud og Jesus, men fikk opplæring i jordbruk og kunstneriske aktiviteter. Mot at de  oppga sine gamle bosetninger  og kvitta seg med dårlige vaner.  Hos jesuittene fikk Guarani folket hus, mat og beskyttelse. Forkynnelsen gikk som en lek. Ja, så gode ble jesuittene at de klarte å utkonkurrere spanjolene som til slutt nedla forbud mot dem.

Guarani folket fins både i Bolivia, Brasil, Argentina  og Paraguay, flest i Paraguay der språket deres er anerkjent som et av landets to offisielle. Besøkssenteret på argentisk side er det første stedet vi lærer noe om urfolk og jungelen de bor i, men det er så uutholdelig varmt der inne,  ingen vifte eller luftavkjøling, at besøket blir kortere enn vi hadde ønska.  Vi leser at senteret er mest retta mot skole-elever….

Yguazu betyr stort vann på Tupi- Guarani språket. Iguazu er en nasjonalpark som står på Unescos verdensarvliste. Parken omfatter rundt 275 store og små fosser. Fossene er det mest imponerende, men det er også flere muligheter for å se flora og fauna og besøke Guarani bosetninger.   En kan komme inn i parken fra  Brasil, Argentina eller Paraguay, de to første er de mest kjente.

Utafor hotellet vårt sto det hver morgen store busser som frakta turister til parken. Der ble de guida rundt.   Vi  hadde ikke planlagt hvordan vi skulle komme oss dit, men hadde tatt med oss pass fordi vi ville starte på brasiliansk side. Tok en drosje, raskt og rimelig.  Trengte ikke en gang gå ut av bilen da vi passerte grensa til Brasil. Sjåføren tok seg av passkontrollen. Busser kjører deg videre rundt i parken. De stopper på forskjellige steder der du kan se på dyr og planter,  ta båt eller sykle rundt, men de fleste turistene går av på stoppestedet der stien til vannfallene starter. Vi brukte 2 1/2 time på den turen. Starter i det små, men blir mer og mer mektig etterhvert.  Flotte utkikkspunkt, men mengden mennesker gjør det vanskelig å komme seg fram. Panorama utsikten fra brasiliansk side er spektakulær, en kan komme til  å drømme seg bort der en står og tenker på hvordan fossene så ut for millioner av  år sida da det ikke var noen turister. Men drømmen blir brått avbrutt, her er det ikke tid til å nyte.  En guide med stort fotoapparat kommer bort og ber om at vi flytter oss til sida så hun får tatt et bilde av sin klient med fossefallet i bakgrunnen. Turistene bruker mer tid på selfies enn på naturopplevelsen. Lange køer foran de beste fotostedene.

Ved Djevelens hals tar vi på oss regnfrakk. Kunne også vært forfriskende med en dusj fra fossen, kjærkomment i varmen. Kjøper cola i den utendørs kafeen ved vannfallet og setter boksen med sugerør i på et høyt barbord, men vips så hopper det et stripete dyr med lang hale opp på bordet, river ned boksen og slurper i seg colaen som detter på bakken! Coati heter de på engelsk (nesebjørn på norsk) og mange tar bilde av de nusselige dyra, men de kan så å si rive maten ut av henda dine og er tydeligvis også glad i cola og annet søtt. Det kryr av dem.

De fleste vannfallene ligger på den argentinske sida, her kommer en tettere på. Et lego aktig tog tar deg opp til det høyeste punktet Devil’s gorge, køen er lang, så det hadde vært like greit å gå det lille stykket,men så var det denne varmen da. De mest brukte turstiene, er ikke som norske stier. Du går på metall hele veien. Antagelig fornuftig når en tenker på hvor gjørmete det kan være der, men kjedelig for meg som gikk med fjellstøvler! Det er en øvre og en nedre sti hvor fossene venter på deg, den ene mer fantastisk enn den andre, regnbuen speiler seg i vannet og du har utsikt til de raske båtene som tar ivrige turister helt inn til fossene der de kan få dusja seg skikkelig. Selv valgte vi en roligere variant med båttur på Iguazu elva og lokal guide. Vi ser fugler og fisker. Guiden har guaraniske aner, jeg er en blanding av litt av hvert, forteller han på syngende spansk. Når vi kommer tilbake til inngangen og skal forlate parken, ser vi en flokk med unge og eldre urfolk som står og spiller og synger på et hjørne. Ikke er det særlig vakkert, men jeg blir også trist av å se det. Kanskje er dette noen sørgelige rester av den kulturelle innflytelsen fra jesuittenes maktdager…. Klarer ikke gå forbi dem uten å legge noen kroner i skåla, jeg som aldri gir til tiggere hjemme….

En hel dag på den argentinske sida er egentlig ikke nok, burde vært der to. Da ville vi prøvd oss på en jungeltur og kanskje besøkt en guarani bosetning? ….. eller, nei, veit ikke om jeg hadde orka… Om du  har sett Marco Bechi’s film Birdwatchers om skjebnen til Guarani-Kaiowa indianere i Brasil, skjønner du hvorfor….