Jujuy – ho-hoi

Epistel 6. Vinterreisen til Argentina og Uruguay jan-febr 2016.

Vi er på vei til den nordligste provinsen i landet, Jujuy – uttales ho-hoi som lyden i en panfløyte.  Andelen urfolk i Argentina er lav, men det er her det er håp om å treffe noen.   Plutselig har det danna seg  en lang kø på hovedveien.  Politiet vinker. Hva har skjedd? En ulykke? Har sett flere ulykker på veiene, særlig den med en barnevogn ved siden av en nedbrent bildel, gjorde inntrykk.  Nei, svarer han,   en demonstrasjon. Hva de demonstrerer for eller mot, får vi ikke vite, men skimter folk som har satt seg ned på hovedveien.  Finner ikke noe om det på fjernsyn eller i avisene. Seinere får vi vite at det er urfolk som demonstrerer, men mot hva?  Svaret får vi først når vi kommer til Buenos Aires.

IMG_7911Første stopp er Purmamarca, 2324 moh.Det er her Quebrada de Humahuaca begynner, sies det.  Byen er omringet av fargerike fjell på alle kanter. Enda mer fargesprakende enn i Salta.  Når vi ankommer, er det fullt av turistbusser der. Gatene er smale og trange, gående og bilende konkurrerer om plassen.  Byen er bitteliten, husene er små og laget av adobe. Hvis jeg skulle bruke ordene  «pittoresk» og «autentisk» om noe på denne turen,  kunne de passe på Purmamarca. Hvor du enn overnatter i denne byen, har du utsyn til fjellene som skifter farge med solas gang. Fjellturene starter midt i byen, paseo de los colorados. Vi gikk den  flere ganger, morgen eller sein ettermiddag,  også på uautoriserte stier som tok oss høyere opp på et grønt fjell med utsikt til alle kanter. Stien så litt skummel ut, men da jeg la merke til hvordan de andre fjellvandrerne var skodd, fatta jeg mot. Jeg gikk med lette fjellstøvler og ekstra tøy i sekken, mens andre forserte den bratte fjellsida iført  chip-chaper ,  shorts og singlet. De bar naturligvis på den før omtalte termosen med kopp og mateté, samtidig som de leide små barn, og en mann gikk til og med med en baby i armene. Høyt oppe blåser det nokså kraftig, men utsikten er upåklagelig. Det flyr folk på toppene der til sola går ned. En blir frista av de mange avstikkerne som  kan forlenge eller forkorte turen.

IMG_7929Markedet i byen er verd et besøk. Urfolk selger selger sine fine produkter, t-skjorter, votter, vanter, skjerf, tepper, tøfler, jakker, leker, suvenirer, og om kvelden er det restauranter med folkelig musikk, en noe mer dempet variant enn den vi opplevde i Salta, men spennende.

Neste dag drar vi på utflukt til Humahuaca (2989 moh) en fin, liten by lenger nord, ikke langt fra Bolivia, det er stekende hett. Atskillig  varmere enn i Salta. Bare tanken på å stige ut, sette seg ned eller gå seg en tur i byen,  er uutholdelig.  Vi snur og stopper i Tilcara. En  større, mer «moderne» by, med bensinstasjon, flere restauranter og hoteller. Og et lite arkeologisk museum.

Om ettermiddagen drar vi til  Garganta del Diablo, Djevel kløften, i Tilcara. Det er ikke måte på hvor mange severdigheter som har fått dette djevelske navnet. En i Salta, en i Jujuy og den tredje  i Iguazu.

Vi plukker opp to unge gutter som heller vil kjøre med oss enn å gå på sti i varmen. Veien er smal, luftig, og svingete,   mye mer skremmende enn den vi opplevde i Salta regionen. På den ene sida går det stupbratt ned og det er mye trafikk.  Det er sommerferie i Argentina og guttene reiser på lavbudsjett. Togbilletten fra Buenos Aires til byen Tucuman, en av få togreiser man kan ta i landet, kosta 30 pesos, inkl. mat. De hadde kjøpt billettene flere måneder i forveien fordi det er så populært. Mye dyrere for utenlandske turister, selvfølgelig. De har jo råd til å betale. Reisen tar over et døgn.

 

På toppen  (3000 moh) må vi betale billett til urbefolkningen  som bor i området, Comunidad aborigen Ayllu Mama Qolla. De holder stien og stedet ved like. 10 pesos. Våre nye  argentinske venner spanderer. Bratt nedstigning og videre innover i kløfta, helt ned til elveleiet med klart, sildrende vann i elva. Så vandrer vi videre i den retningen skiltet cascada(vannfall) peker og ved endepunktet åpner det seg et lite vannfall der en stor gruppe argentinske ungdommer i bikini og badedrakt sitter tett sammen som fugler på et fuglefjell. Noen spiller gitar, andre leser bok, spiller Uno eller ligger og soler seg. Og drikker mate te, naturligvis. Reint, klart vann, er det lite av på disse kanter, så dette er en oase for byungdom. Men det er ikke mulig å bade der. Zukk.

Siste dag kjørte vi et stykke på veien til Salinas Grandes, den tar deg helt til Chile. Magisk landskap. En ting er sikkert: det er utrolig mye å utforske i ho-hoi, fjellturer,  landsbyer, kulturlandskap, vi har bare fått en smakebit. Drar gjerne tilbake igjen på en kaldere årstid!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s