Legg deg flat, men stå oppreist

Å legge seg flat er et råd som ofte gis til folk høyt på strå når det blåser kaldt. Da blir det straks lunere når en legger seg ned. Men en må absolutt ikke legge seg ned på ryggen. Det er åpenbart en provoserende posisjon som indikerer at en ikke tar det så alvorlig. En må legge seg på magen. Det skal ikke være for lunt og koselig der heller, for hensikten er å bli mer ydmyk. Mens en ligger flat på magen og forsøker å angre, kan en benytte anledningen til å slappe av og tenke over livet. Samtidig kan en lage en plan for hvordan en skal håndtere påstandene om dårlig ledelse og det som verre er. Du må framstå som en ærlig angrende synder og ikke bare lese opp noe som advokaten din har forfattet og si unnskyld uten å mene det. For det blir avslørt på TV, og uærlighet er verre enn noe annet.

Samtidig skal folk på toppen ha vært ute enn vinternatt før. Og vinternatta skal være iskald og vindfull uten måne og sovepose. Vi vil heller ikke ledes av dem som har en krypende holdning, en som kryper for dem over seg. Nei, da skal de stå oppreist med  klart blikk, men uten å være blåøyde. De skal i alle fall ikke være fomlete og tafatte. Det kan være sympatisk i noen sammenhenger å tvile og være rådvill for det viser at sjefen har følelser som alle oss andre (selv om noen påstår det motsatte). I slike tilfeller  må det være en planlagt, ekte og kontrollert usikkerhet som viser at ledelsen etter mye tvil har kommet fram til å nedlegge en del av bedriften. Men det var med tungt hjerte. Det må heller ikke sås tvil om evnen til å fatte ansvarlige og upopulære avgjørelser når det kreves. Da må lederen vise handlekraft. Men oops – nå gjelder det å skjerpe seg for det er akkurat i balansegangen mellom handlekraft til rett tid, passe ydmykhet og kontrollert usikkerhet at det er lett å trå feil. Det kan ganske enkelt bli for mye av det ene eller det andre. Handlekraft for eksempel. Det kan gå for fort i svingene og bære galt av sted. Før man vet ordet av det kommer tingene ut av kontroll og det går i rasende fart mot kanten av stupet. Da er rådet om å legge seg flat på sin plass. Men for all del, ikke be om godt vær og husk: ikke snu kappa etter vinden.
+++++
Denne teksten ble publisert i Klassekampen i 2007. Ble inspirert til å skrive den etter Valla-saken. Fortsatt like aktuell både for sjefer og ansatte. Til oppmuntring, fortvilelse eller hysterisk oppgitthet for alle som er, har vært eller ønsker å bli ledere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s