Fargerikt

Sommeren gjør hvit hud brun, mens de som er naturlig brune helst vil være mer hvite. I Brasil er det mange slags brunfarger og få som er helt svarte. Dette fargespektret pirrer nysgjerrigheten og jeg tar til slutt mot til meg og spør baptistpresten jeg akkurat har truffet om hva han syns om å bli kalt neger. Jeg hvisker det nærmest, men det føles som om jeg skriker det ut som et skjellsord. Derfor syns jeg det trengs en forklaring med referanse til diskusjonen om at neger er diskriminerende og bør erstattes med noe mer moderat og nøytralt. Han ser forundret på meg. Hudfargene i Brasil finnes som sagt i så mange nyanser at det kan være vanskelig å vite hva som er mørkt nok til å kvalifisere til betegnelsen ”neger”. Kanskje vil han oppfatte det som en fornærmelse. Han smiler. Nei, negro (svart, bøyd i hankjønn på portugisisk) hadde han ikke noe mot å bli kalt. Vi omtaler oss selv som negros, sa han. Det er bare en betegnelse. Men det er ikke enkelt å vite hvor man hører hjemme. Det er vrient for myndighetene også å finne ut i hvilken kategori barna hans skal plasseres ettersom kona hans er hvit, det ene barnet negro mens det andre er branca (hvit). Diskusjonen dreier inn mot ”preto” som også betyr svart på portugisisk. Det liker han derimot ikke å bli kalt. Preto blir brukt om svarte penger og svart arbeid og assosiert med uærlighet og lyssky virksomhet. Men negro er greit. Du skjønner, sier min kritthvite, kultiverte brasilianske venninne, som blandet seg inn i samtalen, Vi har alle både negerblod og indianerblod i oss vi brasilianere. Det var ikke Portugals overklasse som kom hit, men banditter og røvere. Kanskje har vi litt preto i oss også, se bare på all korrupsjonen i landet, ler hun hjertelig, uten antydning til rødming (lett å se på hvit hud, men ikke på brun).

Under et besøk hos frisøren for å få fikset litt på hårfargen, blir jeg betjent av en firkanta kar i dongeribukser, med gyllen hudfarge og  langt krøllete blondt hår i hestehale. Han er lykkelig over å farge håret mitt rødt og drar uhemmet i mine musebrune hårtuster. Ikke mye grått her. Jeg trodde alle norske damer var blonde jeg, sier han. Og jeg trodde alle brasilianere var mørke, svarer jeg. Du skjønner, moren min var fransk og faren min indianerhøvding, forklarer han, du ser jo på kroppen min hvor jeg stammer fra. Han viser meg nevene sine. Jeg er en salig blanding, roper han ut i frisørsalongen og humrer fornøyd.

Publisert i Klassekampen ca. 2004

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s