Her skinner sola hele dagen

De som ikke hadde hytte på fjellet eller landsted ved sjøen da jeg var barn, kunne komme på feriekoloni. Det var sunt å reise vekk fra byen til frisk luft i landlige omgivelser, het det. Det var ikke så verst landlig der jeg bodde heller, på østkanten i Oslo. Store utearealer med forlatte tyskerbrakker, lite trafikk og null lekeapparater. Men på landet skulle vi. Feriekolonien var foreldrenes barnevakt. Guttene så vi ikke snurten av. De ble plassert på Sedsvoll I, mens jentene kom til Sedsvoll II.

Vi skrev hjem om lyse, lette dager. En kunne drømme seg bort og fantasere videre på historier om sol, bading og morsomme nye venninner. Vi satt i et stort hvitt rom hvor sollyset strømma inn av de høye vinduene, og skrev på medbrakt rosa brevpapir. Tanter i hvite forklær og blå- og hvitstripete skjorter dikterte og sensurerte.

“Kjære mor og far”, starta de med. Ingen der jeg bodde kalte foreldra sine det, de het mamma og pappa. ”Her skinner sola hele dagen. Vi spiser masse god mat. Det er veldig morsomt her. Mor og tantene er snille. Vi er gode venner alle sammen både Unni og Turid og Brit og Kari”, dikterte de englehvite tantene. Alt var løgn. Sannheten var at vi lengta hjem. Men det var det forbudt å skrive noe om. Det regna mye, vi likte ikke maten og det var ingen som het Unni eller Brit. Vi hadde bada bare to ganger, og kjeda oss. Tantene og hun som kalte seg Mor var kjempestrenge. Vi krangla, erta hverandre og sloss både ute, i matsalen og på sovesalen. Særlig jeg fikk beskjed om å understreke i brevene hjem hvor morsomt det var der fordi jeg hadde vært “obsternasig”. Jeg likte verken tantene eller Mor. Hadde begge deler hjemme, som de fleste av de andre barna.

Høydepunktet var da jeg fikk besøk. Det var ikke lov å sende “noe spiselig”. Men det sto ikke noe om at det var forbudt å få det personlig overrakt. De hadde vel ikke forestilt seg at det kunne dukke opp ekte, snille tanter med spiselige gaver. Det var spennende å bryte ut av rekka, åpne porten og løpe bort til tante Inga og onkel Henry’s fine bil mens de andre barna pressa nesene sine mot sprekkene i gjerdet for å få et glimt av det som skjedde utafor. Men det kan ha vært en drøm, noe jeg fantaserte om da jeg satt på utedoen og kjeda meg.
Publisert i Klassekampen 13.6 og 15.6.2015

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s