Folketelling

Jeg kan aldri huske å ha bli telt. Det foregår vel på data uten vår medvirkning og vitende i Norge. Men her i Afrika er det annerledes. Mosambik har hatt sin andre folketelling etter frigjøringen. Det er 17 år og en lang borgerkrig siden sist.

Alle skal telles, utlendinger også. Et kontor i blokka vår ble omgjort til folketellingskontor og der samlet det seg anselige mengder med potensielle tellere. Alle mann og kvinner til pumpene. Skolene tok fri i over 2 måneder fordi lærerne ble mobilisert. Ledere på provinsnivå var også med. Lærerne gikk på kurs i flere uker, og deretter ble det avholdt prøve og de best egnete ble valgt.. Så ble de sendt rundt i provinsen for å lære opp lokale tellere. Hver eneste husstand skulle telles, uansett beliggenhet.

Tellerne var iført caps og T skjorter med folketellingslagord. Hver dag på første side i avisa ble det gjengitt spørsmål som skulle stilles slik at folk kunne være forberedt. Problemet var at mer enn halvparten av dem som skulle spørres ikke kan lese. Min mosambikiske nabo spør meg om jeg vet hva som er grunnen til tellinga. Vi ble enige om at det kanskje hadde sammenheng med de forestående lokalvalgene.

Det er ikke lett å holde orden i sysakene. Noen har 2 koner, andre har 4 og helt opp til 13 var det en gammel mann som hadde. Naturlig nok hadde han mistet oversikten over antall barn. Han visste ikke hvor gammel han var heller. Stort lettere er det ikke å holde orden på alle barna og når de er født. Men damene kan fortelle om dårlige og gode avlinger, hungersnød og oversvømmelser og når de plantet mangotreet for å hjelpe tellerne med årstall og regnskap. Antall rom og griser og høner er kanskje lettere å svare på. Samt hvor mye de tjener, for det er ikke stort.

Tellerne ble sendt ut til forskjellige distrikter. De måtte oppsøke hver husstand selv om det tar en hel dag å komme dit. Kanskje var det ingen der når de kom. På landsbygda er det verken strøm eller telefon, så det var ikke mulig å varsle tellernes ankomst.

Da telleren kom til vårt hus, satt jeg parat og ventet spent. Rubrikken med antall griser og høner hopper han over, og går rett på spørsmål angående husets herre som ikke er hjemme. Damen i huset er han ikke interessert i, men han vil vite hva foreldrene mine heter. Jeg er rede til å fortelle alt om barnebarnet, men det kommer ingen spørsmål om det. Det er sikkert mer å holde styr på i andre familier, så han kan ta en velfortjent hvilepause her. Til slutt spør han om jeg har noe arbeid til han.

At vi er blitt telt viser en grønn klistrelapp på døra vår. Vi er kommet med i folketellingsstatistikken i Mosambik.

Eva Johannessen, Chimoio, Mosambik

Petit publisert i Klassekampen ca 1999-2000

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s